– Vi er ikke fritatt fra lidelse
Da faren ble rammet av alvorlig hjerneslag, ble det slutt på samtalene om tro mellom Johanne Saxegaard og faren. Men opplevelsen har hjulpet henne å senke skuldrene i møte med Gud.
Tekst: Tonje Haugeto Stang – Foto: Privat – Publisert: 24.11.24
Johanne mener at hun vokste opp i «en helt vanlig familie».
Andre vil nok si at familien Saxegaard fra Fredrikstad var mer engasjert enn de fleste. Mor drev søndagsskole, og begge foreldrene var med som ledere på leirer og i barnearbeidet.
27-åringen blir varm i blikket når hun snakker om foreldrene.
De er hennes store forbilder.
Begynte å snakke om tro
Da Johanne var ti, begynte faren hennes å lese «den ordentlige Bibelen» med datteren. Hun var glad: Pappa tok troen hennes på alvor.
Men bare noen måneder senere ble det brått slutt på de gode tros-samtalene mellom far og datter.
Faren ble rammet av et alvorlig hjerneslag. Det tok lang tid før han kom hjem igjen. I rullestol og med afasi.
Kommunikasjonen ble vrien.
Forsøkte å leve som normalt
De to neste årene er ganske diffuse for Johanne.
– Den trosmessige modningstida som pappa hadde tatt initiativet til, tok jo slutt, sier hun ettertenksomt, men understreker at familien forsøkte å leve så normalt som mulig.
– Vi dro for eksempel til fjells på kristne familiesamlinger. Det var fint. Pappa hadde en kraftig rullestol som fungerte i marka på sommerstid, og om vinteren ventet han inne mens vi andre gikk på ski.
Livet ble annerledes
Johanne beskriver faren som en tålmodig og optimistisk person som ikke bekymrer seg så mye på egne vegne. Det har smittet over på henne.
– Både mamma og pappa har en sunn tro. Det har hjulpet meg mye. Jeg har aldri hatt noen troskrise på grunn av det som skjedde, slår hun fast.
– Men jeg har nok søkt omsorg og nærhet hos Gud fordi livet ble annerledes enn jeg skulle ønske at det var.
Vippes ikke av pinnen
Johanne erkjenner at noen spørsmål må få stå ubesvarte, men legger ikke skjul på at hun glimtvis kan bekymre seg for at dramatiske ting fremdeles kan ramme hennes nærmeste.
Den helt konkrete erfaringen av at livet kan snu så raskt, har gjort at hun bærer med seg en slags uro. Men den vipper henne ikke helt av pinnen.
– Vi er jo ikke lovet et liv uten lidelse – og det er vel det som skiller himmelen fra livet her? spør hun retorisk.
Basisen i livet beskriver hun som en trygg tro på at Gud har kontroll og at tilværelsen en gang skal bli fullkommen – uten sykdom.
Fikk utviklet seg i troen
Selv om Johanne hadde et seriøst forhold til Jesus alt før ulykken med faren rammet familien, kom Acta-leirer på Sauevika, Normisjons leirsted på Hvaler, til å bety mye for trosutviklingen hennes.
Nå er Storsalen menigheten hennes, og i vinter takket Johanne av som leder i Actas Landsråd. Etter en pause er hun nok klar for nye styreoppdrag.
Hun har et ryddig hode – og en master i informatikk. Kanskje er det derfor det faller henne naturlig å møte livets utfordringer med en god porsjon fornuft?
Senket skuldrene
Johanne mener det også har å gjøre med den typen fellesskap hun vokste opp med:
– Familien vår har vært heldige Vi slapp å være omgitt av folk som maste om tro og helbredelse, men pappa har blitt salvet og bedt for.
Den balansen har hjulpet henne til å senke skuldrene i møte med Gud. Hjemme har de hele tiden nøyd seg med å be om at «ting skulle bli bedre».
– Det har det blitt, men jeg ber fortsatt, smiler hun.
Denne artikkelen er en del av Normisjons intervjuserie med livsnære fortellinger om hvordan ulike mennesker har kommet til tro.
Les flere av våre vitnesbyrd de kommende ukene på normisjon.no eller følg oss på sosiale medier.