Var den eneste kristne i klassen

I denne intervjuserien vil du finne vitnesbyrd fra ulike mennesker i hele organisasjonen vår. Dette er nummer 1 i serien.

På barneskolen delte Elida Drangsland (18) troen sin med stor frimodighet. Men på ungdomsskolen ble alt vanskeligere. Så fikk hun et møte med Jesus på en festival.  

Tekst: Silje Jortveit – Foto: David Einan – Publisert: 16.11.22

– Allerede i barnehagen pleide jeg å fortelle de andre barna om Jesus. Hvis noen slo seg på kneet, pleide jeg å løpe bort og spørre om jeg kunne be for dem, sier Elida Drangsland  og smiler.

Drangsland er i dag elev i tredje klasse ved Kristelig Gymnasium (KG), som er delvis eid av Normisjon. Hun er også med i komitéen for skolens innsamlingsaksjon, som i år har samlet inn penger til Normisjons arbeid i Nepal. 

Eneste kristne 

– Da jeg begynte på barneskolen synes jeg det var litt tungt å være den eneste i klassen som trodde på Gud. Men jeg fortsatte å dele troen min med de andre, samtidig som jeg bad til Gud om at flere skulle bli kristne, forteller hun.  

Ungdomsskolen skulle vise seg å bli tøffere. Plutselig ble det fristende å gli inn i mengden, og vanskelig å være åpen om troen.   

– Til slutt kom jeg til det punktet at jeg nesten skammet meg over Jesus, forteller Drangsland åpenhjertig.

Men én dag, i en bønnestund, opplevde jeg at Jesus hvisket til hjertet mitt og utfordret meg:   

«Vil du virkelig skamme deg over meg? Hva om jeg lar deg gå gjennom denne sesongen fordi jeg ønsker å gjøre deg helt avhengig av meg? »

Etter dette klarte Drangsland i sterkere grad å ha Guds perspektiv på situasjonen, men følelsen av ensomhet satt fortsatt i henne.  

Et møte med Jesus 

Den samme sommeren deltok Drangsland på sommerfestivalen «Åpen himmel» med IMI-kirken. Fra plattformen ble det gitt en utfordring om at alle som ville, kunne komme frem og ta et standpunkt for Jesus.  

– Jeg kjente at jeg skulle gå frem og gi hjertet mitt til Jesus på nytt, forteller hun.

– Etter at jeg hadde fått forbønn skjedde det noe spesielt. Plutselig fikk jeg se et slags syn. Jeg så at Jesus stod med åpne armer vendt mot meg, og jeg hørte at han spurte: 

«Vil du gå sammen med meg i tiden fremover? »

– I synet ropte jeg ut et rungende «JA»! mens jeg løp mot han. Jeg kunne se at stolene i rommet veltet, og at jeg lagde kaos i rommet mens jeg løp, forteller hun og ler.  

Drangsland forteller at hun så fikk se seg selv i alle skole-situasjonene hun hadde følt seg så alene i: i kantina, på bussen, i friminuttene og i gymtimene. Der og da opplevde hun også at det hun hadde visst så godt i hodet, fant den lange veien ned til hjertet: Jesus hadde stått der med åpne armer hele tiden. Hun var aldri alene.  

Modning av troen  

Erfaringen på sommerfestivalen ble et vendepunkt i Drangslands trosreise.  

– Den sommeren opplevde jeg at barnetroen min modnet, og at jeg kom tilbake til den nære relasjonen til Gud som jeg hadde hatt da jeg var yngre, sier hun.

– Jeg visste at jeg aldri var alene – til tross for at det fortsatt føltes som jeg var den eneste kristne i mils omkrets. 

Ny start 

Å begynne på Kristelig gymnasium på videregående ble en opptur for Drangsland. Her har hun blitt velsigna med mange gode relasjoner, forteller hun.

– Her har jeg fått venner som jeg kan være meg selv hundre prosent med sier hun, og avslutter:

– Det beste er at jeg har fått venner som jeg kan be sammen med!