– Våg å gå på det Gud kaller deg til!
I denne intervjuserien vil du finne vitnesbyrd fra ulike mennesker i hele organisasjonen vår. Dette er nummer 12 i serien.
– Det ligger meg på hjertet å se at flere tør å si ja til det som Gud kaller dem til, sier Hildegunn Håbrekke (50).
Tekst: Normisjon – foto: privat – publisert 22.03.23
Pedagogen, menighetsplanteren og trebarnsmoren bor i dag i Trondhjem, og jobber som pastor og sjelesørger i Norkirken Trondheim Salem.
Men at hun skulle ende opp som pastor i Trøndelag var helt utenkelig for seks år siden. Da var hun og familien bosatt på Sørlandet, og hadde ingen tanker om å flytte.
Men Gud hadde andre planer.
Som lyn fra klar himmel
-I 2017 kjørte jeg og familien til Norkirken i Trondhjem for å delta i en konfirmasjon, forteller Håbrekke.
– Da vi ankom kirken var det enda en god stund til gudstjenesten skulle starte. Derfor reiste jeg meg for å hente en kopp kaffe.
Med ett skjer det noe uventet.
Plutselig kjenner Håbrekke at tårer begynner å presse på. Så slår tre tydelige setninger ned i hjertet hennes:
«Her er det godt å være.» «Her hører jeg til.» «Her er jeg hjemme.»
Opplevelsen av at Gud taler til henne kommer som lyn fra klar himmel. Håbrekke er definitivt ikke på jakt etter noen ny retning i livet. Hun har absolutt ingen ønsker om å rykke familien opp fra Sørlandet.
-Hva i alle dager skal dette bety? under hun.
Et kall til å flytte?
I bilen på vei hjem forteller Håbrekke mannen sin Roald om opplevelsen hun har hatt. Også han kan forteller at han har opplevd det spesielt å være i Salem.
«Kaller Gud oss til å flytte til Trondhjem?» er spørsmålet som ligger og dirrer i luften mellom dem.
Men det hele føles overveldende. Døtrene deres er ikke en gang ferdige på ungdomsskolen!
En absurd avisoverskrift
Håbrekkes mann begynner å skrolle på mobilen. Så havner han på nettsiden til Adresseavisen. Der lyser en overskrift rett mot ham:
«Snart er Hildegunn en del av Trondhjem»
– Absurd, ler de begge to, og konkluderer med at de i alle fall ikke kan flytte til Trondhjem fordi det står i Adresseavisen!
Men vel hjemme igjen bestemmer de seg for å ta erfaringene på alvor og søke Guds ledelse i bønn.
Hvem skulle trodd?
I noen måneder ber de om at Gud skal vise dem hvor veien går videre. Etter hvert kjenner de begge to at de blir samstemte på det utenkelige:
Gud leder familien deres inn i en ny epoke i Trondhjem.
Sammen med tenåringsdøtrene pakker de ned alt de eier og flytter. Snart har de blitt en del av miljøet i Norkirken Trondhjem Salem.
Halvannet år senere får Håbrekke en overraskende forespørsel.
En utfordring
Jann Even Andresen, som er hovedpastor i Salem, ringer henne. Håbrekke forventer at han skal spørre henne om administrativ hjelp i kirken.
Men pastor Andresen har andre planer:
– Han spurte om jeg ville hjelpe til med pastorale oppgaver! Da ble jeg rystet og litt skjelven, forteller Håbrekke.
Men selv om spørsmålet rører noe på dypet i henne, blir hun umiddelbart konfrontert med en mørk tanke som ikke så lett vil slippe taket:
«Hvem tror du egentlig at du er?»
En kamp
Håbrekke bruker den kommende påsken til å faste og be. I bønn opplever hun at Gud gir henne fred for at hun skal svare «ja». Men tankene om at hun ikke duger vil ikke gi slipp på henne:
«Du er ikke bra nok», «Ingen kommer til å høre på en kvinne», «Ekteskapet ditt er ikke sterkt nok» tordner det inni henne.
Et ord i rett tid
Håbrekke kontakter en dame som hun vet har en sterk bønnetjeneste. Uten å nevne noe om hva slags valgsituasjon hun står i, ber hun om forbønn.
I bønn blir damen minnet om et bibelvers:
«Jeg får det så tydelig for meg at du ikke må sette lyset ditt under en bøtte», sier hun. (Matteus 5,15)
Bibelordet treffer Håbrekke rett i hjertet.
Tar skrittet
Etter hvert klarer trebarnsmoren å mobilisere det motet hun trenger for å svare «ja». Gradvis får hun vokse inn i rollen som pastor.
I dag kan hun fortelle at hun trives i pastor-tjenesten:
– Oppgavene mine er både meningsfulle og givende. Jeg får bruke de gavene som jeg opplever at Gud har lagt ned i meg, smiler hun.
Et hjertesukk
I dag brenner pastoren og sjelesørgeren spesielt for at jenter og kvinner skal våge å si ja til det som Gud leder dem til:
– Jesus løftet, anerkjente og gav tillit til kvinner på en radikal måte. Jeg elsker å se jenter og kvinner som reiser seg, og som vokser inn i det Gud har for dem!
Pastoren og sjelesørgeren avslutter med en kort oppfordring til alle som kjenner at Gud leder dem til noe, men som kjemper med følelsen av å ikke strekke til:
– Hold fast på det som Gud har talt over livet ditt – og våg deg utpå vannet!