Utdypende kommentarer

Svarene nedenfor fra Misjonærbarnundersøkelsen gjenspeiler et stort spekter av ulike opplevelser, mange vonde, men også en del gode. De gode og de vonde fortellingene må få stå ved siden av hverandre som sanne virkelighetsbeskrivelser. De gode fortellingene bagatelliserer ikke de vonde erfaringene, og de vonde beskrivelsene setter ikke en strek over de gode opplevelsene. De fleste har en blanding av begge deler. 

Her er noe av det som kom fram i undersøkelsen og Normisjons kommentarer til det:

Atskillelsen fra foreldre 

Mange misjonærbarn har vokst opp med psykisk stress. Atskillelsen fra foreldrene var en stor belastning, som fratok dem den mulighet for trøst og beskyttelse som foreldre vanligvis gir. Denne atskillelsen har i seg selv vært nok til å skape dype sår og savn, også hos mange som ellers opplevde at de hadde det bra på skolen. Kommentarene beskriver savn, ensomhet og ”kronisk hjemlengsel” som fortsatt ”sitter limt i kroppen”.  

Brevsensuren forsterket også denne følelsen av å være forlatt. Dette var en praksis som mange foreldrene ikke var kjent med, og dermed heller ikke hadde mulighet til å påvirke.

Noen forteller at forholdet til foreldre ikke ble et barn-voksen-forhold, men alltid voksen-til-voksenkontakt på grunn av internatskoletiden. Den korte tiden de var sammen, prøvde de å være positive og det ble vanskelig å få et åpent forhold. Det kunne bli et press på barna for å være sterke og flinke og ikke vise hvor vondt det var å skulle skilles fra foreldrene  

Normisjon beklager at barn og foreldre ble atskilt på denne måten, og den
brevsensuren som forsterket atskillelsen. Systemet var lagt til rette på misjonens premisser, ikke på barnas og foreldrenes premisser. En del av dette kan forklares ut fra tidligere tiders tankegang, men ikke forsvares. Noen av deltakerne forteller at de føler at de som barn ble ofret på misjonens alter. Det er smertefullt, og vitner om et system som var dårlig, fordi det ikke ivaretok barnas og foreldrenes behov.

Krenkende opplevelser 

Beskrivelsene av hvordan enkelte ansatte både på skolen og på internat over flere tiår opptrådte krenkende overfor barna de skulle ha omsorg for, er rystende. Den enkelte ansatte som opptrådte klanderverdig må bære et personlig ansvar for dette.

Samtidig synliggjør disse beskrivelsene en svikt på organisasjonsnivå, som Normisjon må ta ansvaret for. Det gjelder manglende kvalitetssikringsrutiner i forbindelse med ansettelser, som gjorde at enkelte ble ansatt uten at de hadde de faglige og personlige kvalifikasjonene som var nødvendig for å arbeide med barn. Organisasjonen hadde heller ikke kontrollrutiner som fungerte, slik at svikt blant personalet kunne bli oppfanget og gjort noe med. Kommentarer kan tyde på at skoler i perioder fikk for små økonomiske rammer, noe som gav de ansatte vanskelige arbeidsforhold.

Ensomhet 

En så stor gruppe som 42,6% av de som bodde på internat forteller at de sjelden eller aldri hadde en voksenperson å snakke fortrolig med, og omtrent like stort antall forteller at de sjelden eller aldri ble trøstet når de gråt. Deltakerne bruker i sine kommentarer talende uttrykk som ”de voksnes fraværenhet”, ”ensomhet”, at det handlet om ”å bli overlatt til seg selv” og ”å måtte klare seg selv”.   

Til spørsmålet om de ble trøstet når de gråt, lød noen av kommentarene slik: ”sluttet å gråte; det hadde ikke noen hensikt”; ”jeg trodde ingen av de andre gråt, så jeg lot ingen se at jeg gråt”; ”gråt bare under dyna”; ”fikk inntrykk av at følelsene en hadde, var feil, så sluttet å vise følelser”. 

I dag vet vi mye om viktigheten av at barn får følelsesmessig bekreftelse og sosial støtte fra trygge voksenpersoner og får mulighet til trøst når de opplever vonde ting. Mangelen på slik støttende voksenkontakt kan befeste en grunnleggende opplevelse av å være overlatt til seg selv, av at ingen kan hjelpe, av å ikke være ønsket og elsket, av utrygghet og engstelse. Alle vonde og krenkende opplevelser forsterkes hvis en ikke hadde noen å betro seg til og få trøst og beskyttelse hos. Dette er alvorlig, også fordi det gir mulighet for å begå overgrep som mest sannsynlig ikke blir avdekket. Barn som ikke har noen fortrolige, har ingen å snakke med.   

Seksuelle krenkelser 

18 personer (9,1 %) rapporterer at de har vært utsatt for seksuelle krenkelser mens de gikk på misjonens skole. Da er ikke bare hendelser på skolens område eller under aktiviteter i regi av skolen med, men alle krenkelser som er rapportert mens de var i misjonslandet i skolealder, også slike som har skjedd i ferier eller fritid. Det er rapportert seksuelle krenkelser i India, Nepal, Bhutan og Ecuador.

Tilbakekomst til Norge 

Nærmere 40 % av de som svarte på undersøkelsen har opplevd det ganske problematisk eller svært problematisk å komme tilbake til Norge. Et gjennomgangstema i kommentarene til dette spørsmålet, er at det var problematisk fordi de ikke kjente til kodene i det norske samfunnet eller den norske ungdomskulturen. Flere nevner at det var få som var interessert i å høre om deres opplevelser og erfaringer fra et annet land. Noen av informantene nevner at deres familie hadde veldig dårlig råd da de kom til Norge, og at dette forsterket tilpasningsvanskene. Flere kommenterer at de ikke følte at de kjente foreldrene sine på grunn av tiden på internatet. Derfor var det vanskelig å spørre dem om hjelp i denne vanskelige overgangstiden.   

Trivsel 

55 % av de som bodde på internat gav uttrykk for trivsel og et godt forhold til personalet. De gode erfaringene skal ikke usynliggjøres eller forsvinne i det smertefulle, men er en viktig del av en stor gruppe internatskolebarns erfaringer.

Her er noen av de positive kommentarene som kom fram i undersøkelsen:  

”Jeg synes oppholdet var berikende, jeg ville aldri vært denne tiden foruten. Jeg har mange gode minner, og er takknemlig for den oppveksten jeg har hatt og den erfaringen dette har gitt meg for livet. Min misjonærbarnbakgrunn er en viktig del av min identitet og det har påvirket meg til engasjement for fattige og undertrykte. Den har vært en utrolig ressurs i jobbsammenheng. Jeg har fått gode venner som jeg fortsatt har kontakt med. Vi utviklet sterke bånd til hverandre. Møtet med andre kulturer er noe jeg er glad for. Vi lagde vår egen lørdagsunderholdning med skuespill, musikkopplesning, konkurranser og leker.» 

Statistiske svakheter

Det er viktig å understreke at statistikk aldri gir et helt riktig bilde av virkeligheten. Den må alltid tolkes, og det ligger forutsetninger bak tallene som ikke nødvendigvis kommer godt nok fram. I dette tilfellet at de som svarte på undersøkelsen hadde vært misjonærbarn i ulike land og ulike tidsepoker. Hvis undersøkelsen hadde vært sortert på ulike land og ti-år, ville nok tallene for trivsel og omsorgssvikt sett ganske ulike ut f.eks. fra India på 60-tallet til Nepal på 90-tallet.