Utdanning åpner en fremtid
Å investere i utdanning er blant de mest effektive virkemidlene for å skape utvikling i fattige land. Det gir unge mennesker muligheter i livet som foreldregenerasjonen knapt kunne drømme om.
21. juni 2019
Tekst Bjørn Aron Rydland/Emilie Løvås Wang/Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Bjørn Aron Rydland/Emilie Løvås Wang/Amalie Holm/David Einan
– De første skoleårene brydde jeg meg ikke så mye, jeg bare sa til foreldrene mine at jeg var på skolen, ler Shanto.
Han studerer på universitetet i Dinajpur i Bangladesh, med stipend fra Normisjon. Han kommer fra en fattig bondefamilie, og jobbet som liten ofte på jordene sammen med faren.
– Det var veldig varmt og støvete. Det var en dag ute på jordene jeg bestemte meg for at jeg måtte gi skolen en sjanse, for å forsøke å gjøre noe ut av fremtiden min.
Da Shanto gikk i fjerde klasse døde faren, og den allerede fattige familien kom i en krevende situasjon.
– Å få nok penger til å betale skoleavgiften ble vanskelig, men jeg gav ikke opp.
Siden syvende klasse har Shanto fått stipend fra Normisjon. Det gav ham mulighet til å fortsette utdanningen sin da han i 10. klasse måtte flytte inn til byen for å gå på skole.
Støtter utdanning
I Bangladesh fastslår lovverket at barn mellom seks og elleve år får gratis skolegang de fem aktuelle årene. All skolegang ut over dette må man betale skolepenger for, og dermed får ikke alle like forutsetninger for senere arbeidsliv.
Stipendordninger er bare en av flere måter Normisjon jobber med utdanning i flere samarbeidsland. Gjennom våre samarbeidsorganisasjoner drives skoler på flere nivåer, fra barneskole til yrkesutdanning, både i Bangladesh, India og Ecuador.
I Bangladesh kan elever som ellers ikke ville hatt mulighet til skolegang ut over det som er tilgjengelig i nærområdet, få bo på trygge internat på større steder, og det drives internat for studenter i høyere utdanning.
Internater
I Moulvibazar i Bangladesh støtter Normisjon et gutteinternat. Det, sammen med oppmuntrende søsken, har gitt Sanli en mulighet han trodde han aldri skulle få: Å fortsette på skolen etter femte klasse.
– Jeg vokste opp i landsbyen Kalenji Punji. Foreldrene mine døde da jeg var liten, så jeg har vokst opp med de seks eldre søsknene mine.
Familien har aldri eid jord, så storebrødrene har alltid jobbet for andre for å tjene penger til familien. Normisjon driver en barneskole i Kalenji Punji, og det var der Sanli startet sin utdanning. De andre søsknene hans gikk også på skole der, men sluttet etter femte klasse.
– Jeg er den første i familien min som får muligheten til å få en ordentlig utdannelse
Sanli
Storebrødrene har oppfordret ham til å få seg en utdannelse, og de som hjelper ham med å betale skoleavgiften.
– Uten søsknene mine ville jeg aldri fått en utdannelse, forklarer Sanli. – Jeg gleder meg til dagen jeg er ferdig med utdanningen min. Da er det min tur til å støtte familien min. De har gitt meg en mulighet de aldri fikk, jeg er evig takknemlig. Uten internatet ville det heller ikke vært mulig.
Sanli forteller at han vil savne mange når han snart flytter fra internatet.
– På fem år har jeg fått mange venner. Noen har allerede flyttet, og nå er det snart min tur.
Planen nå er å fullføre college og deretter prøve seg på økonomistudier.
– Jeg takker Gud og ber om at han skal være med meg videre.
Siste sjanse
Da Joseph skulle begynne på college så det vanskelig ut. Han hadde gode nok karakterer, det var ikke det det sto på. College er dyrt i Bangladesh, og har man ikke råd er det ikke mye man får gjort. Joseph vokste opp i Dinajpur, som ligger nesten ti timer med bil utenfor Dhaka. Nå bor han på internatet på Martin Luther College.
– Da jeg var yngre gikk jeg på en misjonsdrevet skole i Dinajpur. Jeg slapp å betale skoleavgift ettersom familien min er svært fattig. Da jeg skulle begynne på college søkte jeg på mange skoler, men jeg kom ikke inn fordi jeg hadde ikke råd til å betale skoleavgiften. Det var en av de ansatte på Martin Luther College som fortalte stefaren min at jeg kunne få støtte og stipend her, og det ble min sjanse.
Joseph har fått den støtten han trenger, og er nå underveis i sitt andre år på MLC.
– Jeg fikk møte rektoren før jeg begynte. Hun forklarte meg at hvis jeg jobber hardt og får gode resultater vil de støtte utdanningen min her. Jeg gjør mitt beste, og rektor er fornøyd med innsatsen min. Nå håper jeg bare at jeg får gode nok resultater til å fortsette utdanningen min.
Egentlig ville Joseph studere på universitet, men sånn blir det ikke.
– Drømmen min har alltid vært å jobbe med markedsføring. Å ta den utdannelsen jeg ønsker på universitetet er veldig dyrt, og familien min har ikke mulighet til å støtte meg med nok penger. Heldigvis har jeg andre muligheter.
Nå er planen å ta et fagbrev som gir ham mulighet til å jobbe med maskinene og møllene man bruker på fabrikkene her. Joseph ser ikke mørkt på at han ikke får tatt drømmeutdanningen. Som yngre trodde han ikke engang at han skulle få fullført college.
– MLC har gitt meg så mye. Lærerne her tar godt vare på oss, vi er som en familie.
Joseph
– Samtidig gir de oss undervisning som er veldig god. Også på internatet er vi guttene som en stor familie. Da jeg først kom dit kjente jeg ingen. Jeg bruker litt tid på å bli kjent med folk, men det kom seg etter hvert. Nå er vi alle som brødre. Førsteklassingene er småbrødrene mine.
Mulighet til fremgang
Susanna er godt i gang med å fullføre siste år på videregående skole i Dinajpur. Med ambisjoner om å komme seg til sykepleierskolen er hun takknemlig for denne muligheten hun har fått. Det har ikke alltid vært en selvfølge å få sitte i klasserommet til hverdags.
– Da jeg gikk i 8. klasse mistet faren min jobben, og det var nødvendig at jeg var hjemme med småbrødrene mine mens begge foreldrene mine tok til seg de småjobbene de kunne få tak i.
Pausen til tross er Susannas lærelyst upåvirket, og familien har støttet henne i å gå tilbake til skolen.
– Fordi foreldrene mine bare har fullført 8. og 10. klasse, er de veldig opptatt av at jeg skal ha mulighet til å gå lenger, selv om det blir vanskelig.
Shanto fra Dinajpur var en av 90 000 søkere til 2000 plasser ved universitetet.
– Resultatene mine fra college var veldig gode, jeg måtte jobbe hardt for å få det til.
Han studerer jordbruk og håper å få en trygg jobb i området der han kommer fra, slik at han kan være nær familien.
– Jeg er den eneste i familien som har mulighet til å ta høyere utdanning, og jeg håper det kan løfte familien min ut av fattigdom.
Fra elev til lærer
En støttende familie har betydd alt for Ratna. Nå vil hun bruke muligheten hun har fått til å gi tilbake.
– Jeg hadde en god oppvekst, og jeg ser tilbake på barndommen min som den beste tiden i livet mitt så langt. Familien min er kristne, og et av mine beste barndomsminner er en sang moren min sang hver dag. Den handlet om at jeg måtte ha med meg bibelen på veien gjennom livet.
Ratnas foreldre oppmuntret henne helt fra barndommen av til å studere og få en utdanning.
– Jeg husker fortsatt da fetteren min flyttet til internat for å gå på skole. Jeg ble så sjalu, så jeg gråt og maste et helt år, ler Ratna. – Det fungerte, etter ett år fikk jeg også flytte til internatet.
Hun var den yngste eleven på internatet, men forteller at hun opplevede mye kjærlighet fra de andre studentene.
Ratna er fornøyd med tiden på internat, men etter 5. klasse flyttet hun hjem igjen og fullførte både grunnskolen og college hjemmefra.
Ratna har gjort det godt på skolen, og derfor har hun mottatt den høyeste stipendsatsen fra Normisjon. Det er likevel ikke nok til å finansiere drømmestudiet fra barnsben av: Medisin. Derfor studerer hun til å bli lærer på ungdomsskolenivå. Ratna er den første i sin familie som tar høyere utdannelse, og nå har også hennes yngre brødre blitt tildelt stipend.
– Sammen håper jeg at vi kan hjelpe familien vår til et bedre liv.
Artikkelen er skrevet av studenter på linjen Global Disippel – Story&Media ved Gå Ut Senteret.
Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 1/2019. Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.