Trygg på hvem han vil følge
Familien Andreas Sørby vokste opp i, gikk aldri i kirken. Men i sjette klasse delte læreren ut et ark med sanger som skulle brukes i kristendomstimene. Stovner-gutten fikk synge med i en bønn som har fulgt ham siden: «Gud, du er ikke i min verden, allikevel er jeg i din …»
Tekst: Tonje Haugeto Stang – Foto: Privat – Publisert: 29.11.24
– I ettertid har jeg forstått at den sangen er mitt første minne om å be, forklarer Andreas Sørby.
– Den personlige bønneteksten hjalp meg å snakke sant til Gud. Jeg ble dratt litt ut av det rommet jeg var i, og fikk være på besøk i en annen atmosfære, i møte med et annet nærvær.
Bevisst tenåring
Besøket ga god ettersmak, men Andreas hadde ingen forståelse av at nærværet han følte på, var Gud.
Da tiden var inne for å bli konfirmant, føltes det naturlig å velge humanistisk.
– Jeg er vokst opp i et akademisk hjem med engasjerte samfunnsdebatter rundt middagsbordet. Foreldrene mine applauderte selvstendige valg og hadde ingen innvendinger mot at jeg valgte borgerlig konfirmasjon.
Så skjedde det som skulle forandre livet for alltid.
Andreas beskriver det som å «oppdage troen». Han hadde vært innom ungdomsmiljøet i Stovner kirke et par ganger, og en kveld ble han overrasket over å erkjenne at «noe» hadde berørt ham.
– Det var en udramatisk omvendelse, i det jeg skulle legge meg. Jeg husker jeg tenkte at jeg fikk be – og brukte Fader Vår, som jeg hadde pugget på skolen noen år tidligere. Så sovnet jeg.
Ungdomsmiljøet i kirken var sunt karismatisk, mener han. Det var preget av begeistret lovsang, tilbedelse, bønn og en umettelig sult på Bibelen. Så fort han kom til tro, ble Andreas hanket inn av BBB – BibleBrothers Bønnegruppe.
Kombinasjonen av humor og seriøsitet tiltalte han.
En trygg tro
Miljøets stolthet over å være kristne, hadde også en tydelig smitteeffekt. Under den avsluttende konfirmasjonsseremonien i rådhuset plasserte den nyfrelste fjortenåringen et kors utenpå slipset.
– Det har blitt en god historie i familien, ler Andreas.
– Faren min kalte episoden «det lille ungdomsopprøret», men der og da syntes mamma det var flaut. Samtidig som hun var stolt over at jeg sto opp for det jeg trodde på, og ikke ga etter for hennes bekymring.
Siden har Andreas vært trygg på hvem han vil følge. Han har heller ikke vært gjennom alvorlige troskriser.
– Jeg pleier å si at jeg tviler egentlig aldri, men at jeg stiller spørsmål ved alt. Den intimiteten jeg fikk erfare i møte med Gud som ung, har alltid vært der, men livet har selvfølgelig bydd på mange små justeringer rundt tro, forståelse og forventninger.
Hele familien i Storsalen
En justering har handlet om forholdet til gudstjenesten. Som tenåring slet Andreas med salmer, liturgi og gudstjeneste klokka 11. Da Oslo Vineyard etablerte seg i nærmiljøet, engasjerte han seg der.
Men de siste årene har familien Sørby med tre sønner funnet sitt åndelige hjem i Storsalen.
– Der fant vi en menighet som satser på barn og ungdom, og som klarte å engasjere også tenåringene våre, ikke minst gjennom Soul Children og -Teens. Det er fint å ha fellesskap og gå på gudstjeneste et sted der alle fem trives.
Den formen 14-åringen Andreas ikke taklet, rammes nå inn av noen kulturelle referanser femtiåringen kjenner seg hjemme i.
– Gudstjenesten i Storsalen byr på en rikdom jeg lærer mye av, avslutter Andreas Sørby.
Denne artikkelen er en del av Normisjons intervjuserie med livsnære fortellinger om hvordan ulike mennesker har kommet til tro.
Les flere av våre vitnesbyrd de kommende ukene på normisjon.no eller følg oss på sosiale medier.