Nåden

Som 16-åring gikk jeg på Fredly folkehøgskole. Jeg hadde til da gått på søndagsskole, guttelag, yngres, vært på utallige leirer og sittet og lyttet til mange taler på Sandberg bedehus på Skogn. Til tross for det hadde jeg ikke grepet kjernen i den kristne tro, nåden. Men på et onsdagsmøte høsten 1977 på Fredly fikk jeg for første gang en smak av nåden. Det var så radikalt for meg at jeg sprang bort til telefonkiosken og ringte hjem til min mor og fortalte det. Den kvelden ble et gjennombrudd og en start på en prosess fra å tenke at tro handler om fortjeneste til å tenke at tro er en gave gitt av nåde.

Uten sammenligning for øvrig fikk også Paulus gripe nåden da han var på vei til Damaskus for å ta knekken på de kristne der.

På veien får han et radikalt møte med Jesus og hans nåde. Dette møtet og hans vandring med Jesus ser vi preger hans liv og tjeneste tvers gjennom. Takket være hans brev så har også vi fått del i det.

Et av de stedene er Efeserbrevet 2,8-10:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  ⁹ Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. ¹⁰ For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

For Paulus var dette en dyrekjøpt erfaring han delte med sine venner i Efesos.

Etter onsdagsmøtet en mørk høstkveld på Fredly har jeg stadig trengt å bli minnet om at troen har sitt utgangspunkt og endepunkt i nåden. Fortsatt så kan tanken om at tro handler om fortjeneste snike seg inn i mitt tankesett.

Jeg tror det er nærliggende for oss mennesker å tenke slik. Nåden er så radikal og annerledes enn det vi finner ellers i et liv full av prestasjon og fortjeneste. Det fortelles at en gang ble det diskutert på lærerrommet på universitet i Oxford i Engeland forskjellen på kristen tro og andre religioner. Under diskusjonen kommer C.S Lewis gående forbi og roper ut,: «Nåden!» Nåden er den kristne tros varemerke.

Nå i vår har jeg tatt farvel med to gode venner. En fellesnevner for dem begge var at de begge bekjente i møte med døden at troen holder. For meg ble det et sterkt vitnesbyrd om at nåden er noe vi både kan leve og dø på. Nåden holder i liv og i død, fordi den er knyttet til den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.