– Tenk på hva som blir igjen

Gunnar Prestegård har hatt et langt liv i misjonens tjeneste. Nå tenker han på hvordan det som blir igjen etter ham skal tjene Guds rike.  

Tekst Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Martha Sofi Dragsund Ellingsen

– Når noen spør meg i dag hva jeg er, så sier jeg at jeg er en luthersk diakon, fordi jeg står for Bibelens ord og er omsorgsarbeider, sier den tidligere indremisjonsgeneralen.

De siste årene har 83-åringen brukt mye tid på sjelesorg, sykebesøk og omsorg ved livets slutt.

– Jeg sier til meg selv: Du får ikke like mange sider i Vårt Land som da du var general, men du får hjelpe flere mennesker i nød, sier Prestegård med et smil. – Jeg har en rik tjeneste.

Prestegård ble som ung teolog kalt til landsungdomssekretær i Indremisjonsselskapet på begynnelsen av 1960-tallet. Siden har det gått slag i slag.

– Jeg kunne aldri tenkt meg at jeg skulle bli generalsekretær, for det var jo veldig langt «der oppe», og jeg var jo en alminnelig teolog. Men det ble gode år, og det var et flott liv, sier Prestegård om perioden i ledelsen av Indremisjonen.

På tide med testamente
Prestegård har ikke selv skrevet testamente, men innrømmer at han synes det begynner å bli på tide.

– Jeg har ikke gjort det foreløpig, og jeg har ikke bestemt hvem som skal forrette i begravelsen min heller, sier han med glimt i øyet. – Men jeg er inne i en fase der jeg gjennomtenker det.

Han har tenkt at det han legger igjen av økonomi bør være adressert til misjonen, og mener det er viktig at de eldre – og andre – tenker på dette.

– Vi forvalter det vi har fått, og ofte har vi noe som ligger igjen. Det er naturlig for mange å tenke på ungene, men vi ser jo etterhvert også at barna greier seg rimelig bra på egenhånd. Da mener jeg man må tenke på hva det skal bli igjen til Guds rike-dimensjonen.

Det som er viktig for Prestegård er at de midlene som måtte bli igjen etter ham går til noen han er trygg på at vil bruke dem godt.

– Jeg ønsker at de skal forvaltes i tråd med min tro og ut fra Guds ord.

Snakk mer om testamente
Den gamle indremisjonsgeneralen mener man bør snakke mer frimodig om å gi testamentariske gaver.

– ‘Tenk på hva du legger igjen etter deg, og hvordan det blir anvendt.’ Det er viktig for oss predikanter å si, for det ligger mye skjulte reserver hvis predikantene er flinke til å snakke litt om det, og våger å si ‘tenk på hvordan det blir igjen etter deg’, sier Prestegård entusiastisk.

Han mener at det er beskjedenhet som ligger til grunn for at det snakkes lite om testamentariske gaver både blant kristne og andre.

– Mange føler nok at om det snakkes om testamente blir det som om de snart er innenfor dødsporten. Men man bør kunne snakke om det som en nøytral og alminnelig vurdering. Penger, kapital og forvaltning – en gang forlater jeg det.

Prestegård sier at det ikke har vært mange indremisjonspredikanter som har mast hull i hodet på folk om å gi. – Men det har vært en troens frukt!

Der mener han diakonien kommer inn i bildet:

– Tenk på hva som ligger igjen etter deg, ikke bare at du er glad fordi du får høre Guds ord, men at du kan gi noe til Guds rike. Det syns jeg ligger naturlig i samtalene som vi har.

Gjennom årene har Prestegård ofte fungert som verge for eldre som ikke har slektninger, og har opplevd det som en rik oppgave.

– Da kan man oppleve mennesker som føler seg forløst fordi de har bestemt hva arven deres skal gå til, forteller han.

Prestegårds råd er enkelt:

– Snakk naturlig om det, og ikke vent på noen åpenbaring fra Herren akkurat når du skal dø – forbered deg litt i tide. Det har jeg prøvd å forkynne, og jeg sier det også til meg selv.

Har du spørsmål om testamentariske gaver? Finn all informasjonen du trenger her, eller ta kontakt med Mari-Anne Nybraaten på tlf. 922 18 100 eller man@normisjon.no for en uforpliktende prat.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 2/2018