Ikke upåvirket

Tekst/bilde: Tone Julseth Ydstebø

Det er 7 år siden nå. Jeg var egentlig syk og skulle ikke på gudstjeneste, men tilfeldighetene førte meg dit likevel. Det var ikke noe spesielt denne søndagen, men et ord traff meg uten at jeg reagerte på det der og da. Men ordet ville ikke slippe tak

Jeg ble kristen som 17-åring og fikk tidlig oppleve at Gud la Latin-Amerika på mitt hjerte, uten å forstå hva det egentlig var. Gjennom de neste 15 årene fikk jeg fysisk kjenne på kroppen at Gud hadde lagt et kall over livet mitt som manifesterte seg sterkere og tydeligere. Det var da jeg våget å respondere på et kunnskapsord at ballen begynte å rulle og at jeg etter mange års fravær fikk et nytt møte med mitt hjertes Latin-Amerika, denne gang på Cuba.

 Siden 2019 har jeg vært åtte turer til Cuba, to ganger i året, en god uke om gangen, med et lite avbrekk gjennom pandemien. Var det dette Gud kalte meg til? Er jeg en misjonær eller er jeg for fjern til å si at jeg går tett på og i Guds ærend på Cuba?

Sammen med Kjell Ove Hatlem leder jeg Agenda1 Cuba, hvor mitt ansvar er å utruste og trene ledere. Vi har jobbet med ni kubanske ledere gjennom disse årene. Det kan høres litt lite ut, men når disse står i ledelse og oppfølging av sine menigheter og andre menigheter, som har deltatt på Agenda1, blir det ikke ubetydelig.

Vårt mål i ledertreningen er disippelskap og matematikk i salig harmoni. Vi reiser fra Norge, sendt med Agenda1 som verktøy, og har våre gudegitte talent og personlige attributter som får slå ut i full frimodig blomstring hos et lærevillig folk, som lengter etter håp. Det er som ild i tørt gress. Vi trener ledere i menigheter som gjør sauer til disipler, som igjen gir videre det de har hørt, lært og erfart. Det er multiplikasjon, og da mister jeg tallet på hva vi er i berøring med.

Det tok noen år og noen turer før jeg forsto dette, at det betyr noe det vi gjør, sånn helt på ekte. For helt fra første dag på kubansk jord i mai 2019 har det vært helt tydelig at Gud jobber i meg på disse turene. Men kan jeg forsvare det? At jeg sendes for å bli berørt personlig? Det er et enormt privilegium å stå i denne tjenesten. For i Guds misjon på Cuba berøres sansene på en måte som gjør at en ikke kan dra derfra upåvirket. Kjell Ove Hatlem har gjennom flere år tatt med grupper på tur til Cuba for å erfare det selv, han kaller disse turene for «høyrisiko» turer, fordi en risikerer å miste hjertet sitt til Cuba. Han har helt rett – jeg er helt lost!

En av de siste lederne inn i ledertreningen var ganske kjapt ute med å si: «Agenda1 har forvandlet livet mitt for alltid, og jeg vet det vil forandre Cuba!» Han har grepet noe med hender, hode og hjerte og gir det raust og frimodig videre.

I Havanna underviste han om å «hvile i Guds nærvær». Kubanerne er et høylytt folk som elsker å prate, og som kan glemme at i møte med Gud skal vi kanskje lytte mer enn vi prater. Dette var dagens første undervisning. De fra Frelsesarmeen kom sent og hadde gått glipp av både lovsang og ord for dagen, som var gode rammer før undervisningen. Vi skulle akkurat til å praktisere det vi hadde lært da de kom inn og praksisen ble derfor kjapt repetert for de nyankomne før rommet ble fylt av rolig musikk. Ganske fort merker jeg at hun ene blir møtt av Guds nærvær. Hun gråter stille mens hun tørker tårene. Hun er ikke alene om å bli berørt på denne måten, men jeg blir ekstra oppmerksom på henne. Etter praksisen er ferdig blir de spurt om hvordan det opplevdes å være helt stille og bare hvile i Hans nærvær. Flere misforstår dette og gir heller et resyme av selve undervisningen. Hun fra Frelsesarmeen ber om å få mikrofonen og forteller om en travel morgen med barn som ikke spilte helt på lag og en plan for dagen som tilsa at hun ikke kunne delta på dagens samling. Men inni seg kjente hun at hun bare måtte legge alle andre planer til side. I det hun kommer inn i rommet opplever hun å bli møtt av et Guds nærvær, hvor Gud bytter bekymringene hennes med fred. «Jeg griner når jeg deler dette, hvordan det opplevdes, men jeg er ikke trist. Dette har jeg aldri erfart før.»

Dagen etter er siste samling. De holder ikke tilbake på superlativene denne gjengen, som vi har fått bli kjent med i Havanna. De visste ikke hva de kom til. To uker i forveien hadde vi ingen påmeldte, men denne fredagen har våre tre kubanske venner ledet 43 deltakere, ledere fra 13 forskjellige menigheter gjennom grunnleggende disippelskap, som er så enkelt at de kan ta det i bruk og praktisere det med en gang. Det er ikke ubetydelig det vi driver med. Jeg lar meg fortsatt begeistre og bevege både fysisk og emosjonelt i møte med et folk, som lever i en hverdag som står i så sterk kontrast til min norske hverdag i et kaldt Norge. Men det begynner å gå opp for meg at om ikke mennesker som jeg responderer på Guds kall, så får vi heller ikke se innhøstningen.

Jeg ante ikke hva jeg bega meg ut på da jeg trykket «send» på en e-post til menighetens ledelse og ba om en prat fordi jeg opplevde at jeg bare måtte respondere på et ord jeg ikke helt forsto rekkevidden av. Men takk Gud for at jeg våget å gjøre nettopp det. Jeg er ikke upåvirket.