Rause ledere

Tekst: Arne Klinkenberg Solheim

Mitt første møte med 10:13-festivalen var i 2015, da jeg ble invitert inn som gjengleder. Jeg kjente de fleste i gjengen min fra før, noe som jeg forsto ikke var en selvfølge. Jevnt over var det litt tilfeldig om man var leder for noen fra sitt eget nærmiljø eller ikke. Målet mitt for uken på festival ble å bli enda litt bedre kjent med dem i løpet av uken, samt å sørge for at de fikk en så maksimalt bra festivalopplevelse som overhodet mulig. Jeg skulle jo etter all sannsynlighet møte disse gutta igjen som konfirmanter noen år lenger fremme i svingen. Jeg kjøpte derfor slushkort for en liten formue, og sørget for at min gjeng fikk så mye slush de måtte ønske. Jeg prøvde så langt det lot seg gjøre å bruke tid på min gjeng. Sånn sett ble det mindre tid til å være med andre ledere.

Å bli sett

Det er en selvfølge for meg at tiden min på et slikt arrangement ene og alene skal handle om å se de jeg var leder for. Jeg hadde opplevd å bli sett av kristne ungdomsledere selv og for meg handlet dette først og fremst om å gi videre noe jeg selv opplevde å ha fått. Jeg satt i ettertid igjen med at dette ikke var en selvfølge. Få av lederne kjente deltakere på forhånd og de fleste hadde lite eller ingenting å gjøre med deltakerne når festivalen var slutt. I de fleste tilfellene så man ikke deltakerne igjen før neste år eller på neste leir. Da festivalen var over kunne jeg til min gjeng trygt si “snakkes på junioren, fotballbanen eller butikken”.

I årene som kom etterpå fikk jeg følge gutta i gjengen min på forskjellige arenaer. En av gutta i gjengen var Ole, han har jeg fått følge som alt fra konfirmant til hovedleder og nå i det siste som kompis og kollega. Når jeg igjen var med som leder på 10:13 i 2019 var Ole blitt leder, en leder som var opptatt av å være til stede og å se deltakerne sine. Han var også opptatt av å få lede deltakere fra sitt eget nærmiljø for så å bygge videre på disse relasjonene i sitt eget tweensarbeid når han kom hjem etter festivalen. Ole var raus med gjengen sin og spanderte villig slush i store mengder. 

Han har fortsatt som leder på 10:13, og det siste året har han vært med i ledelsen hvor han har jobbet mye med gjenglederkabalen. Jeg har ikke hatt noe med festivalen å gjøre før jeg nå i år ble med igjen, men på min side har jeg drevet med noen stikkprøver her og der i miljøet når jeg har truffet folk som har vært gjengleder på 10:13 og spurt dem om slikt som “Hvem var du leder for da?” og “Hvor kom de fra?”. Svarene på disse spørsmålene har variert en del, men navnene kommer lett til dem som har vært leder for noen fra hjemstedet. 

Å være til stede for deltakerne

Siden mitt første møte med festivalen og frem til i dag har det skjedd mye. Det mest åpenbare er selvsagt at antallet deltakere og ledere er betraktelig høyere. Samtidig ser jeg en endring blant lederne. Jeg ser gjengledere som er mer til stede for deltakerne sine, som engasjerer seg, er med der deltakerne er, som stiller opp for og tar deltakerne på alvor uansett hva det måtte være. Jeg ser ledere som slipper deltakere foran seg i kafékøen og jeg har sett forbausende mange gjengledere som deler ut gratis slush i alle retninger. Alt i alt har jeg møtt en gjennomgående raus gjeng med ledere denne uken. Det gleder meg.

På isfesten siste dag, etter at deltakerne var dratt hjem, var det fritt for å dele historier fra uken som var. Noen av historiene som kom frem her sier mye om hva et slikt arrangement betyr. Historiene er mange så vi får nøye oss med en. En leder forteller om å ha begynt på festivalen som rekrutt for to år siden. Da opplevde hun at Gud sa at hun måtte være god med lillebroren, som var deltaker for første gang. Når hun var god mot ham, var han god tilbake. Dette tok de med seg videre inn i hverdagen etter festivalen og hele året var preget av mindre krangling og bedre stemning. I fjor gikk søskenparet sammen til forbønn og broren fikk et møte med Gud. Konklusjon: “Broren pleide å være plagsom, nå er søskenparet bestevenner.”

Festival og hverdag

10:13 er et stort arrangement, som de årene det har vært arrangert stadig har vært i vekst. Pågangen er stor, og det er ventelister både for deltakere og for ledere. Det kan være fristende å møte alle behovene og utvide enda litt mer. Eller er det kanskje på tide å stoppe litt opp og rette fokuset andre steder? Hva og hvor reiser deltakere og ledere hjem til? 84 barn har sagt ja til Jesus for første gang. Hvordan følger vi opp det? Når treffer de lederen sin igjen? Han eller hun som har betydd så utrolig mye i en uke. Mulighetene her er enormt store. Jeg gleder meg masse til neste festival, men kanskje enda mer til hverdagen.