Kanskje verdens mest folkerike land?
Tekst og bilde: Jarle Stokka
Flere medier skriver nå at India kan ha passert Kina som verdens mest folkerike land. Landet blir ofte omtalt som et eget subkontinent og er ganske imponerende, verdens største demokrati.
I et slikt mangfold med ulike kulturer og egne tradisjoner på hvert gatehjørne kom også Lars Skrefsrud og de andre Santalmisjons-pionerene for over 150 år siden. Deres arbeid la grobunnen for flere institusjoner som fortsatt eksisterer den dag i dag, og som har hatt livsviktig betydning for tusener av mennesker. Undertrykte er blitt satt fri, det er skapt arbeidsplasser og mennesker er løftet ut av fattigdom. Titusener har fått høre det kristne budskapet gjennom radio og tradisjonelt kristent arbeid. Rettigheter er arbeidet frem for kasteløse og minoriteter, og kirkene har trent mange lokale ledere.
I dag er situasjonen en annen enn da de norske pionerene kom til India, men kanskje ikke så annerledes. Det er igjen en utvikling som setter press på minoriteter, og retorikken har tilspisset seg. I fjor dukket India opp på listen over de 10 landene i verden hvor kristne opplever mest forfølgelse. Mange går en vanskelig tid i møte, og vi kan lese om voldsbølger og andre vanskeligheter.
I Rogaland har vi i årene før pandemien hatt flere besøksteam til India, og vi er flere som har gode venner i landet. Under pandemien ble det gjort forsøk på mulige besøk, noe de lokale frarådet. Og selv om det var mulig å reise inn i landet, var det lite fristende å sitte hele oppholdet i karantene. Vi har likevel hatt noe kontakt, sendt og fått oppmuntringer fra hverandre. Våren 2023 var det igjen mulig å reise, relativt normalt. Denne gangen reiste et team på 5 og en familie på 3. Avisoverskrifter og etterdønningene av pandemien gjorde oss usikre på hva vi ville møte.
Teamet på 5 kom med fly fra Doha, noe som tilsynelatende gikk over all forventning. Etter en lang taxikø kom de til gjestehuset midt på natta, og et par timer etter satt vi alle på toget. Denne gangen gikk toget helt frem til stoppestedet, men en av teamdeltakerne bemerket likevel den indiske trafikken. Han hadde sett et skilt langs veien med påskriften «Donate blood, but not on the road!». Heldigvis kom vi alle hele og friske frem!
Flere på teamet har stor omsorg for vennene våre, og det var vanskelig å ikke bli rørt av både gjensynsglede og den store gjestfriheten vi møtte. Vi ble raskt minnet om at pandemien, som allerede virket fjern for oss, utartet seg annerledes på den indiske bygda. Mange mennesker var døde, og alle inderne vi kjente hadde flere de var glade i som var gått bort. Mange av dem var unge.
Fremdeles er det mange som arbeider for å sette undertrykte fri i India, men det er vanskelig når vi hører om problemene de møter. Institusjoner fra pionerens tid var satt på vent, og radioen var nedlagt. Vi besøkte en skole vi har besøkt flere ganger før. En stor termitt-tue fylte det ene hjørne i et av klasserommene, det skulle vært fullt av elever. Mellom en og to-tredjedeler av elevene kom ikke tilbake til skolebenkene etter pandemien. Det er tørke i området, og mange unge og voksne har måttet flytte når avlingene slo feil. De reiser til byene og større tettsteder, med et håp om å kunne sende penger hjem.
Vi hadde ulike opplevelser av besøket, og det var mange inntrykk. Vi fikk likevel en del oppmuntringer underveis og stadige påminnelser om at det finnes en som kan gi liv og mening inn i de mørkeste situasjoner. En slik historie vil jeg dele her: En kvinne fikk for noen år tilbake hjelp til å dekke datterens hostelutgifter. Dette gjorde at datteren fikk mulighet til å gå skole. På en konferanse i 2019 delte kvinnen med iver om hvordan de var løftet ut av åndelig fattigdom og sykdom. Ved en tilfeldighet møttes vi kort igjen, og kvinnen virker svært begeistret. Hun har drømt om at vi skulle komme, og nå var vi her. Mer enn noe annet ville hun så gjerne fortelle om dattera. Dattera har flyttet langt bort, og arbeider nå for å hjelpe andre.
Dette og flere andre møter med mennesker gjør disse besøksturene så uendelig meningsfulle, og vi må huske å be for våre brødre og søstre i India. Be for feilslåtte avlinger, mennesker under uforståelig press, forfulgte og forfølgere. Vi må be om at knuste hjerter blir gjort hele og at undertrykte blir satt fri! Vår bønn og støtte er mer nødvendig enn noen gang.