Jesu Cristo basta – med kraft, kjærlighet og visdom

Tekst/foto: Elise Hausberg Anfindsen

Det tar alltid lengre tid å lande mentalt enn fysisk når vi kommer hjem fra Cuba.

Inntrykkene siger mer inn når kontrasten fra hverdagen her hjemme blir synlig. Mye er i det materialistiske, med mangel på mat, medisiner og hygieneartikler for å dekke grunnleggende behov sett mot tilgang på det aller meste. Noe vises gjennom tropisk klima og mange timer dagslys mot frost i lufta og mørketid. Men noe av det jeg har kjent mer på etter denne turen er at jeg føler meg så enormt elska der. Klemmene, kyssene, ordene. Tiden, omsorgen, inkluderingen. Rausheten og gjestfriheten. Ikke at vi ikke har dette i Norge også, men det ser annerledes ut, og kontrasten i dette er for meg enormt tydelig og stor.

1.februar startet vi på ny Agenda1 på Cuba. Rundt 80 mennesker fra 18 ulike menigheter kom sammen for undervisning og fellesskap. I seg selv er dette stort, da enheten er viktige steg bort fra en historie fylt med fordommer og avstand mellom ulike kirkesamfunn. Resultatet var store målsettinger med drømmer som hinter til at kirka på Cuba vil ta av i tiden fremover!

Både kirka og folket ellers på Cuba har møtt ufattelig mange kamper. I forkant av turen ba vi om å bringe håp i møte med motløsheten mange kjenner på. Unge ressurssterke flykter fra landet i jakt på en bedre fremtid, og de som blir sitter igjen med enda mindre tro på fremtiden. Men sammen med en gjeng fra Guantánamo innså jeg – da vi lovsang på toppen av byen, spontant, fordi de kjøpte maracas til menigheten – at de har jo ikke fått motløshetens ånd! Jeg så det og på bussen fra Gibara til Holguin. Det som skulle vært en liten times reise, endte med dobbel kjøretid og ca 10 motorstopp på veien. Men bussen starta igjen hver eneste gang, til lyden av tilbedelse rungende høyt i midtgangen. De har opplevd nok av motgang og vonde dager, men gleder seg, danser og synger høyt – fordi midt i kampen kjenner de skaperen av alle ting!

«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.» (2. Tim 1:7).

Dette gjelder for de på Cuba, men også for oss i Norge. Det betyr ikke at vi aldri kjenner på motløshet, men at den ikke er fra Gud. Perspektivet vårt endres om vi søker Gud og lar oss forme av Ånden han har gitt oss: den som gir kraft, kjærlighet og visdom! Det er nettopp det vår kjære Cubanske familie velger å gjøre. De er ærlige med hverandre og fremfor Gud om det som er tøft, men legger det ned for Hans trone og synger «Jesu Cristo basta», «Jesus Kristus er nok».

Noe av kjernen i Agenda1 er å strategisk og målrettet velge å la Guds rikes kultur forme kirka, og på den måten la flere mennesker få erfare mer av Guds kjærlighet. Kontrasten jeg kjenner på hjemme i Norge kan sammenlignes med kontrasten mellom kulturen i samfunnet og kulturen Jesus demonstrerte. Hva skal til for at folk «utenfra» beskriver kirka som raus og gjestfri, og at «der kjente jeg meg elska»? Jeg tror det er ord folk ville brukt om et møte med Jesus. Møtet med kulturen på Cuba former meg, og møtet med kulturen i Guds rike vil forme nasjoner!

Jeg lander sakte her hjemme med en smerte som former en inderlig bønn om endring i samfunnet på Cuba; at de skal få erfare framtidshåp blant de unge, bedring i økonomien og tilgang på nødvendige ressurser. Men jeg sitter og igjen med en bønn om at kulturen i Guds rike – fylt av kraft, kjærlighet og visdom – skal prege samfunnet i så stor grad at det gir ringvirkninger helt inn i evigheten. At kirka, både på Cuba og i Norge, kan bringe håp der motløshet har slått rot. Fordi Jesu Cristo basta.