Solborg Folkehøgskole, ei misjonsmark i byen
Tekst/foto: Tone Julseth Ydstebø
Sist jeg var her var det hakket mer folksomt enn denne morgenen jeg går inn alleen som leder mot villaen på Solborg. For elevene er det sommerferie, men ledelsen på skolen er i full gang med å gjøre klar for å ta imot nye elever om to uker. Jeg treffer Carl Erik Waaler på plassen utenfor hovedinngangen. Han forteller at i disse dager legges internatkabalen. Det er mange hensyn å ta når 120 elever skal plasseres på rom. En må lese mellom linjene i søknadene for å finne hvem som kan passe å bo med hvem. Neste uke kommer lærerne tilbake og det mangler ikke på ideer til hvordan staben igjen skal ristes sammen og utrustes for et nytt elevkull. Waaler har et smittende vesen og hans engasjement for jobben som Avdelingsleder for Undervisning er merkbart. Vi må tilbake noen år for å forstå hva som ligger til grunn for denne synlige iveren.
Et kall til lærer
Sommeren 2009 nærmer seg, Carl Erik Waaler skriver bacheloroppgave, men sliter med å komme i mål og mangler motivasjon for å fullføre. En dag mens han ligger på gulvet og leser Bibelen sovner han, men blir brått vekket av en stemme som sier: «Les profetene!». Usikker på om det hele var en drøm åpner han på ny Bibelen og blar frem til Esekiel og leser kapitel 1. Det er når han kommer til kapittel 2 at han opplever Guds ord som en direkte tale til han selv.
Han sa til meg: «Menneske! Reis deg opp, så skal jeg tale med deg.» Da han talte til meg, kom det ånd i meg. Den reiste meg opp på føttene, og jeg kunne høre ham som talte til meg. (Esekiel 2:1-2)
På samme måte som det står skrevet opplevde også Carl Erik at han ble fylt av Den hellige Ånd og at Gud la ned et kall over livet hans. Esekiel ble sendt til Israelittene, et opprørsk folkeslag, men det som traff Carl Erik da han reiste seg fra gulvet var at Gud ville kalle han til å dele evangeliet til «barna med steinansikt og harde hjerter» (vers 4). Men hva det konkret betydde visste han ikke.
Bacheloroppgaven ble innlevert og i løpet av sommeren fikk han flere spørsmål om hva han skulle til høsten uten å kunne svare på dette. Kona, Mariann, hadde impulsivt latt seg verve som abonnent på avisen Dagen, men det var mor til Carl Erik som fikk avisen. En dag kom hun over en stillingsutlysning og oppfordret Carl Erik til å søke, men han lot seg ikke så lett overbevise. Men mor ga seg ikke før han søkte likevel. Siden sommeren 2009 har han fulgt 12 kull, rundt 1500 elever, som lærer på Solborg Folkehøgskole. Mange av elevene som kommer til skolen er i en fase hvor de famler og har utfordringer i livet. Spesielt betydningsfullt har det derfor vært å gi undervisning og verktøy til prosess i faget «Min historie». Ved å være tett på og peke på Jesus har han fått oppleve at kallet han fikk i en periode hvor han selv opplevde å føle seg mislykket, har gitt frukt. Gud hadde en plan for hans liv og nå hjelper han andre å få øye på den samme Jesus i deres liv.
Tilfeldig/Gudfeldig
Etter flere år som lærer i den offentlige skolen kom det til et veiskille for Anne Marit Træland som gjorde at hun var på utkikk etter ny jobb. Som barn vokste hun hun opp i Etiopia. Hun hadde arbeidserfaring gjennom Fredskorpset i Namibia og et engasjement for solidaritet. Samtidig var hun småbarnsmor, og med eneansvar for en sønn på 3 år var det ikke gitt at hun skulle følge den veien. Stillingen på Solidaritetslinjen med globalt perspektiv på Solborg Folkehøgskole opplevdes derfor mer «Gudfeldig» enn tilfeldig. Etter å ha fulgt 8 kull på Solborg kom korona og linjen hennes fikk ikke søkere, det ble et annerledes år med nye oppgaver og erfaring som igjen skulle lede henne til hennes nåværende rolle som Internatleder og studieveileder.
Mens vi fyller kaffekoppen, kommer Anne Marit i prat med to kollegaer på kjøkkenet. Jeg er ikke en del av samtalen, men blir oppmerksom på omsorgen mellom dem og en kommentar som beskriver kollegafellesskapet som familie. Anne Marit utdyper dette senere ved å si at det som gjør det godt å jobbe på Solborg er samholdet i kollegiet. Selv om de kan være uenige om saker og ting har de et felles mål i livet. Rektor Halvard Aase snakker ofte om det å være drevet av Jesu Kristi kjærlighet. Det er utrolig meningsfullt å følge unge mennesker gjennom ett år av livet, å være en trygg voksen i en fase av livet som for mange oppleves å være ei krevende tid. Det kan være slitsomt å stå i til tider, men sammen bretter vi opp ermene og det gir stor styrke og samhold i kollegafellesskapet.
Mange av elevene som kommer til Solborg har aldri møtt en kristen person før. På Normisjon sin folkehøgskole midt i Stavanger treffer de mennesker som oser trygghet, kvalitet og engasjement. Det er umulig å ikke la seg begeistre. Takk Gud for de ansatte på Solborg. Vi ber om utrustning til tjenesten og velsignelse over den enkelte. Må ditt nærvær bli merkbart blant elevene!