Fra Hommersåk til Paraguay, via Trondheim
Et intervju med Tove Karin, 20 år
Beskriv deg selv med tre ord: Positiv, eventyrlysten og rastløs
Hvorfor bibelskolen Gå Ut Senteret i Trondheim? Jeg deltok på det de kaller Ex-weekend. Tidligere elever møttes og hadde en gathering. Ungdommer som tenkte at det kunne være aktuelt å begynne ble også invitert samme helgen. Søsteren min Lindy, som hadde gått før, inviterte meg opp til Trondheim. Vi fikk blant annet sett skolen, opplevde det sosiale internatlivet og snakket med lærerne. Da søndagen kom hadde jeg bare en tanke i hodet: «Kan jeg ikke bare få lov til å være igjen her?». Kunne selvsagt ikke det, men året etterpå så startet jeg.
Hvilke forventinger hadde du til skoleåret? Jeg ville finne ut mer om Gud, meg selv og hvordan Gud kan bruke meg. Det har absolutt svart til forventningene! I dagene etter jeg kom hjem har jeg skrevet på en oppgave som heter: «Min personlige utvikling», og det er da jeg innser hvor mye jeg har lært, og forandret meg, i løpet av skoleåret.
Hvor lenge var dere i Trondheim før dere reiste ut til de ulike landene? To måneder. To skamkjekke måneder! Noen ville raskest mulig avgårde, men jeg kjente at det var godt å komme til en ny by. Jeg likte livet i kollektivet, skolen og timene, og ikke minst miljøet i Salem. Det vil si Normisjon sin forsamling i Trondheim by.
Så ble du plassert i Sør-Amerika, i landet Paraguay, med 5 andre jenter. Hvilke oppgaver fikk dere der? Vi hadde to perioder: Første delen ble tre av oss med på et hjem for voksne som er psykisk og fysisk utviklingshemmede, mens vi tre andre var på et barnehjem for jenter. På lørdagen jobbet vi alle sammen på noe som het lørdagsprogrammet, hvor barn fra fattige strøk fikk komme til barnehjemmet for å lære språk, leke og få mat. Så i februar reiste vi til Pedro Juan Caballero hvor vi jobbet en måned på la guardería, som er en kombinert barnehage og skole som er tilrettelagt for vanskeligstilte barn. Vi likte oss veldig godt begge plassene. Uansett hvor vi havnet følte vi alltid at vi var hjemme og akkurat på den plassen Gud ville ha oss.
Hva opplevde du som den største forskjellen i ungdomsmiljøene? I Paraguay var de mye mer åpne og gjestfrie. Når vi kom første dagen tok det ikke fem minutter en gang før vi fikk besøk av tre ungdommer som ville ønske oss velkommen. Og ut over hele oppholdet var de ikke langt unna. Når vi var sammen, så trengte det ikke være det store programmet, men heller hverdagslige ting som å snakke, spille volleyball, drikke «terere» eller spille Uno.
Og likhetene da, hva er det? Det er mye likt. De er akkurat som oss, studerer, er med på fritidsaktiviteter, har forskjellige interesserer og er opptatt av serier og musikk.
Hva gjorde mest inntrykk? Mye. Men skal jeg plukket en ting frem må det være lørdagsprogrammet i Tobati. Med buss hentet de ungene fra nabolagene. Så brukte vi dagen sammen med dem. Utrolig kjekt! Men da de skulle levere ungene hjem i slutten av dagen fikk jeg og ei venninne være med å se. Bussjåføren kunne fortelle om de vanskelige livssituasjonene til flere av disse barna. Og ungene med store smil om munnen gikk til hus mindre enn rommet mitt hjemme i Norge. Det gikk inn på meg at glede handler så mye mer om enn bare ting og velstand.
Hva nå? Alle i teamet vil tilbake. Og, uansett så fortsetter vi som en gruppe og holder kontakten. Men vi vet vi nå har hverandre i ryggen uansett hva! Mi familia Paraguay
Lærte du noe, i tilfelle hva? Ja, jeg lærte utrolig mye. Jeg beundrer Guds-fokuset de hadde i hverdagen! Det ønsker jeg å ta med meg hjem til Norge. I tillegg så håper jeg at jeg tar med meg gjestfriheten som de praktiserte. Det var helt utrolig å se hvordan de tok imot alle med åpne armer. Og mye mer også har jeg lært, men har ikke muligheten til å nevne alt her.
Hva gjør du neste år? Jeg skal i militæret, Setermoen. Jeg håper at jeg kommer inn i Saniteten, for det vil jeg få bruk for i videre studier. Jeg har lyst til å jobbe med paramedicin. Med dette kan jeg for eksempel jobbe i ambulansetjenesten.
Er det noen lærdom du vil ta med deg fra dette året dit? Først av alt vil jeg være mer takknemlig. Jeg ønsker å kunne se ting fra andre sin synsvinkel. Se på ting med deres øyne. Også skal jeg jobbe med å sette av stilletid med Gud. Menighetslivet vil jeg også prioritere mer. Har innsett hvor viktig det er med «påfyll» for å kunne gi noe videre.
Vil du anbefale et år på GUS til andre? Absolutt!! Du vil lære mye om Gud, deg selv, kulturer, språk og så sykt mye mer! Jeg ville ikke byttet dette året med noe annet.