Ikke jobb, men livsstil…

Tekst/bilde: Arne Klinkenberg Solheim

«Å spille hverandre gode,» snakket i sin tid fotballtreneren Nils Arne Eggen om. Kan vi kanskje være enda mer ambisiøse og tenke at «vi skal spille andre bedre enn oss selv»?

For en del år siden skulle jeg som relativt fersk ungdomsarbeider ha et innlegg på menighetens årsmøte, hvor jeg skulle prøve å gjøre rede for en ny greie vi hadde begynt med i ungdomsarbeidet vårt. Hva den nye greia var, er ikke så relevant i denne sammenheng, men jeg husker at jeg hadde brukt en del tid og krefter på å forberede meg på dette innlegget. Jeg ville så veldig gjerne at de skulle forstå hvordan jeg tenkte, eller noe slikt. Jeg gjorde meg flid og hadde laget både powerpoint og en slags illustrasjon med noen byggeklosser og greier som jeg med stor iver presenterte. Mot slutten spurte jeg om noen hadde spørsmål. Responsen fra salen var en lang stillhet fulgt av ett par tause nikk, før en dame midt i salen etter langt og lenge rakk opp hånda og sa: «Hva er det egentlig som driver deg Arne?»

Jeg husker ikke hva jeg svarte der og da, men spørsmålet hang ved meg lenge. Og jeg tar det tidvis frem og grunner på det den dag i dag. Nå har du kanskje lest det som står om Younglife-huset på Ganddal noen sider før her. Hvis ikke du har det, er det muligens en helt ok ide å gjøre det før du leser videre. 

For inntil ett par år siden var jeg ungdomsleder på Ganddal i samme stilling som Elling besitter i dag. Leiligheten min fungerte omtrent på samme måte som Younglife-huset gjør i dag. Da jeg slutta som ungdomsleder, startet jeg opp Younglife Ganddal og sa at nå kom mitt fokus til å være mer rettet mot ledere. Sånn har det i og for seg blitt også, jeg bruker mest tid på lederne i miljøet. Jeg trodde det skulle bli litt krevende å gi slipp på ulike ansvar som fulgte med ungdomslederrollen. Det viste seg å være mindre komplisert egentlig. Det som ble komplisert, var å møte seg selv i døra med tanke på setningen «Dette er ikke en jobb, men en livsstil,» som jeg vel egentlig har forkynt frimodig i alle mulige sammenhenger opp gjennom årene. Etter litt om og men kom jeg stadig frem til at det mest givende med det jeg driver med, skjer på veien fra det ene til det andre. Det ser bare litt annerledes ut nå enn da jeg var 21 år. 

Med det sagt, la meg ta deg gjennom en stort sett normal dag for mitt vedkommende. La oss ta akkurat denne dagen når jeg sitter og skriver dette. Jeg våkner og setter meg i bilen og kjører til kontoret. I bilen hører jeg på lovsang og ber en fast bønn hver morgen: «Gud, la meg få være til velsignelse for de jeg treffer i dag. Amen.» Vel fremme på kontoret driver jeg stort sett med møtevirksomhet, samtidig som jeg inntar enorme mengder kaffe. 

Ettermiddagene og kveldene er ganske varierte. Det er stort sett et eller annet arrangement eller lignende som skjer, eller et møte jeg skal på. I forbindelse med ungdomsarrangementer på Ganddal har jeg nå inntatt en slags potet- og vaktmester-rolle, der jeg tilkalles om noe må handles eller hentes eller fikses. Det kan med andre ord fort dukke opp ett eller annet oppdrag av ingenting.

Tilbake til dette med å få være en velsignelse for noen. Må jeg ut og hente eller handle eller fikse noe, tar jeg alltid med meg en eller annen ungdom på det jeg skal. I Younglife snakker vi ofte om å skape eventyr for ungdommene. Og for en fjortis kan det være et eventyr å få være med ut på kjøretur for å hente et badebasseng i Flekkefjord, å skifte dekk på bilen, bygge vedskjul, rydde garasjen hjemme eller å pante flasker i den sinnsykt kule panteautomaten hvor du kan kaste hele sekken på en gang oppi et høl. Jeg gjør ting hver dag som jeg kan ta med meg noen på. Og midt oppi de hverdagslige gjøremålene kommer de gode samtalene, som jo egentlig fra tid til annen kan gjøre selv det å vaske bilen til et lite eventyr for meg også. Sånn sett kan jeg med hånda på hjerte si at jeg ser små og store bønnesvar hver dag der jeg stadig får oppleve å være til velsignelse.

“Blir du ikke sliten?” spør folk ofte. Til det kan jeg med hånden på hjertet si at det blir man. Men sliten blir man vel av det meste? Dessuten har jeg lett for å i den forbindelse å sitere Jesaja: «Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.»

«Veldig bra det dere gjør, men jeg har ikke tid til noe slikt,» har jeg ofte fått høre. Jeg nevnte dette med «mine tre». Det vil si at jeg har tre ungdommer som jeg ser at jeg kobler ekstra godt med, som jeg har bestemt meg for å investere litt ekstra i. Nå er det ikke slik at det i min kalender står oppsatt en time her og en time der på mine tre. Kalenderen min består som de aller fleste andre sine kalendere av helt hverdagslige gjøremål. Ta med deg noen der du ellers surrer rundt alene! Det hadde vært en grei avslutning egentlig, men helt til slutt tilbake til det jeg begynte med her. «Hva er det som driver deg, Arne?»

Det som skjer i miljøet rundt Younglife-huset, det driver meg. Ungdom som peker på Jesus i alt de gjør, og som utgjør en motpol med tanke på mye av det ungdom møter i sosiale medier i dag. Her har vi en gjeng som går stikk motsatt vei av det samfunnet sier om å sette seg selv i sentrum. Det driver meg. 

Å se at gutta, som jeg har fått følge gjennom store deler av oppveksten, tar opp stafettpinnen og gjør en mange ganger bedre jobb enn meg. Det driver meg. Og det er få ting jeg unner dem mer enn at de får se «sine gutter» gjøre det samme lenger fremme.