Younglife-huset
Tekst: Arne Klinkenberg Solheim
«Huset er et slags hjem nummer to,» sier Anders (15). «Ja, det er nettopp det det er,» samtykker Leo (14). «Hvis det er noe jeg tenker på, så vet jeg at det alltid er noen der jeg kan snakke med. Eller om jeg kjeder meg, så er det et sted jeg kan gå for å bare finne på noe liksom,» fortsetter Anders. De to er fast inventar i stua i Younglife-huset på Ganddal.
Som ungdomsleder opplevde jeg tiden mellom alle møtene og arrangementene som det aller viktigste. De gode samtalene og alle de gode minnene kunne i stor grad spores tilbake til min egen leilighet. Sånn sett har jobben min som ungdomsarbeider vært mer en livsstil enn et arbeid. Og det er med dette i bunn at jeg har trent ledere. Med årene slo etter hvert tanken meg at det jeg bygget ville hatt enda større nedslagskraft om de jeg disippelgjorde, også hadde et sted å ha sine på besøk. Da jeg omsider gav fra meg jobben som ungdomsleder og samtidig startet Younglife Ganddal, var dette noe av det første vi i lederteamet begynte å be om.
Valget falt fort på et gammelt hus, som lå i tilknytning til et av bedehusene i bydelen. Vi spurte om å få leie det og fikk nei. I tillegg fikk vi en del spørsmål om hvorfor vi i all verden ville ha den gamle rønna. Vi fortsatte å be, vi gikk tur og la hendene på huset. Månedene gikk og lang historie kort – til slutt fikk vi ja. Tre ledere har nå bodd i huset i snart et år.
En av dem er Elling Myklebust. Han er 21 år og jobber som ungdomsleder i Familiekirken, hvor han driver ungdomsarbeidet Gate, samtidig som han er miljøarbeider på Sandnes Friskole. Elling er også Younglife-leder. En vanlig dag for Elling begynner i det stille med bibel og bønn. Bønn for dagen og det eller de som står på lista han har hengende på soverommet. Deretter kjører han de ca. 100 meterne til jobben på skolen. På skolen jobber han mest på de minste trinnene. «Det gir meg muligheten til å få bety noe for den enkelte eleven, samtidig som jeg også får brukt tid med ungdommer, som går på skolen som ellers går i ungdomsarbeidet eller henger hjemme i stua mi på ettermiddagen og kvelden.»
Elling og de andre i huset er Younglife-ledere, og Younglife preger med det måten man tenker disippelskap på i miljøet på Ganddal. Der hvor kirken i mange tilfeller tradisjonelt har laget arrangementer hvor en i stor grad har hatt fokus på at folk skal komme til dem, har Younglife et tydelig fokus på å være til stede der ungdommer er, på deres hjemmebane, for så å bygge relasjoner og tillit. Så når arbeidsdagen i stor grad er over for de fleste, tar Elling med seg «jobben hjem».
Dette har han noen klare tanker rundt. «Vi ønsker at alle skal føle seg velkomne i huset. Det skal være en trygg havn hvor man møter folk som har lyst å snakke med en. Ungdommene skal kunne komme med det de har på hjertet,» sier Elling. Det tok ikke lang tid etter at de var flyttet inn, før Younglife-huset ble et naturlig samlingspunkt. Når noen skulle finne på noe i løpet av sommeren ble «huset» et selvsagt oppmøtested og utgangspunkt for utrolig mye forskjellig. «Etter hvert begynte vi å merke at ungdommene selv begynte å omtale huset som sitt, og det er jo det vi ønsker at det skal være. Det tilhører alle, ikke bare oss tre som bor der.”
Det inviteres bredt. Sofaen, og ikke minst TV-en, er stor. Hva som skjer i huset til enhver tid kommer egentlig an på hva som skjer i livet til de som bor der, samt hvilken dag man er innom. Poenget er at det varierer mellom alt fra samtaler en-til-en, bibelgrupper, eller uformelle filmkvelder eller lignende. «På det meste har vi sikkert hatt 30-40 ungdommer i sofaen her, og i fjor sommer lagde vi festival i hagen og samla flere hundre,» sier Elling.
«Å være ungdomsleder, er ikke en jobb, det er en livsstil.» Det er det korte svaret Elling kommer med nærmest på refleks når han blir spurt om hvorfor han lever det livet han lever.
Med tiden har han gradvis lært seg å utdype svaret. «Det finnes mange ulike måter å drive kristent ungdomsarbeid på. Jeg gjør det fordi jeg tror det er dette jeg er kalt til, ut fra sånn jeg tolker bibelen. Jeg ønsker å vise hvem Jesus er gjennom det jeg gjør, og jeg tror at slik fortjener jeg retten til å bli hørt blant ungdommene. Jeg hadde selv en ungdomsleder som brukte tid på meg. Jeg var mange timer hjemme hos ham gjennom oppveksten, og som ungdommer flest har jeg gjort dumme ting. Han har vært skuffa og irritert til tider, men han har alltid vært tålmodig, raus, tilgivende og gavmild. Jeg har foreldre også som har tilgitt mye. Og det sies at den som har blitt tilgitt mye, den elsker mye. Og jeg tror det har gitt rom for at jeg klarer å elske mange og mye. Når alt kommer til alt handler det om å tørre å slippe andre inn i livet sitt og ta dem med på det jeg driver med, akkurat slik noen gjorde med meg.»