Relasjonsbasert ledertrening

Tekst/bilde: Arne Solheim

For å si noe om hva som ligger i relasjonsbasert ledertrening tror jeg at det er okei å si mest om hva jeg kommer fra. Arne Solheim her, tidligere ungdomsleder, nå ansatt som ledertrener i Normisjon.

Da jeg som 17-åring ble kristen i 2004, gikk det ikke veldig lang tid før jeg befant meg i ulike lederverv i menighetens ungdomsarbeid. Det skulle likevel ta meg noen år å forstå hva jeg drev med. I 2009 begynte jeg i en liten stilling i menigheten og etter hvert overtok jeg som ungdomsleder. Jeg skal faktisk innrømme at jeg til og med da ikke hadde særlig peiling på hva dette handlet om. Jeg sto plutselig med lederansvar for et arbeid og hadde to valg; skulle jeg kopiere min forgjenger eller skulle jeg gjøre noe annet? 

Ulike gaver

Min forgjenger i jobben var en utmerket ungdomsleder, han var flink på scenen med alt fra engasjerende prekener til lovsang. Jeg hadde ikke disse gavene. Jeg hadde gjennom årene, på tross av at jeg ikke var særlig bevisst på hva jeg drev med, vært god på å bygge team og på å samle ungdommer rundt meg. Min ungdomsleder var også en ener på dette og jeg lærte tidlig en del om eierskap. Han var alltid den siste ut av lokalet på kvelden og det jeg husker best fra denne tiden var samtalene vi hadde da vi ryddet og stengte. Jeg bodde langt unna og dersom jeg trengte det fikk jeg overnatte på sofaen. 

Dette tok jeg tidlig med meg og jeg bestemte meg raskt for at selv om jeg ikke hadde de samme gavene, kunne jeg i det minste gi godhet videre til mine ungdommer. Dette tok jeg med meg inn i jobben som ungdomsleder. Ungdomsarbeidet jeg overtok hadde vært nokså stort, men nå hadde flere sentrale medlemmer flyttet og vi måtte starte litt på scratch. Jeg ville nå bredt ut, helst til kirkefremmede. Å nå ungdommer på den lokale ungdomsskolen viste seg å være vanskelig. Vi hadde ikke et arrangement som var særlig attraktivt for ungdommene. 

Relasjonsbygging

Jeg jobbet på den lokale barneskolen ved siden av jobben i menigheten og gjennom det ble jeg et kjent fjes i bydelen. På disse relasjonene bygget vi et tweens-arbeid. Vi ville bygge relasjoner med kids før de begynte på ungdomskolen. Jeg tenkte også at det var lurt at juniorklubben var drevet av ungdommer og ikke foreldre, slik tweens-arbeid ofte er. Jeg ville at ungdommene mine skulle være kjente fjes for barna når de ble gamle nok til å trø inn på ungdomsmøtene. Vi drev ikke forkynnelse på juniorklubben, det handlet utelukkende om relasjoner. Etter et drøyt år samlet juniorklubben flere enn ungdomsmøtene. De fleste som kom, var ikke kristne. Og da noen av barna var store nok til å bli med på ungdomsmøtene opplevde vi en kjempestor kulturkræsj. 

Vi opplevde at de nye ungdommene kom på møtet, men at de gikk ut da vi hadde lovsang. Så kom de inn igjen på talen. Etter hvert begynte vi å eksperimentere med å kutte ut deler av det klassiske møtet. Til slutt sto vi igjen med en kort andakt som falt på et tilfeldig tidspunkt i løpet av kvelden. I løpet av noen få år steg antallet besøkende betraktelig og horder av ungdommer fra hele byen kom. Det vi drev minnet mest om en nattklubb for fjortiser. På det meste samlet vi jevnt over 200 ungdommer hver lørdag. Det var umulig for meg og lederteamet mitt å se alle, men noen dype vennskap ble likevel dannet. Noen kom bare for å lage trøbbel og etter hvert ble vi nødt til å utvise enkelte. Dette var i 2017.

Bygge ledere

Etter dette falt besøkstallene raskt og nesten ingen var igjen. Etter hvert ble jeg redd for at lederne skulle bli desillusjonerte og forlate meg de også. Og jeg prøvde å gi dem frihet til å gjøre hva de ville.  Responsen var ikke det jeg så for meg. En av dem sa: «Vi er jo ikke her for å samle masse folk, vi er her fordi vi har lyst til å gi videre det vi har fått av deg og andre ledere.» Jeg forlot jobben som ungdomsleder i 2021 og overlot stillingen til han som sa disse ordene. I dag leder han et ungdomsarbeid som handler om å gi videre det vi bærer. Det handler ikke om å samle store mengder folk, men å se den enkelte eller «se sine tre», gå sammen med dem i tykt og tynt, og gjøre seg fortjent til å fortelle om Jesus. Både gjennom ord og handlinger. 

For meg var ikke det viktigste i jobben som ungdomsleder å arrangere møter og eventer. For meg var det viktigste tiden brukt med ungdommer alle de andre dagene i uka. På butikken, fotballbanen, kebaben eller i min egen stue. Det samme ser vi i Bibelen; disiplenes mest minneverdige opplevelser med Jesus skjer ofte «da de var på vei til…».

Jeg håper vi kan bygge ledere som vet hvorfor de er ledere, og som disippelgjør der de er, hver dag. Dette er ikke en jobb, men en livsstil.