Senegal i våre hjerter
Tekst/bilder: Roar Flacké
Åkra bedehusforsamling støtter arbeidet blant malinkéene i Vest Afrika. I oktober besøkte vi Senegal og sitter igjen med sterke inntrykk i møte med mennesker, kultur og misjonsarbeid.
Malinkéene er et unådd folkeslag, som vanligvis er vanskelige å nå med evangeliet. Derfor står misjonærene våre i et krevende pionerarbeid. Vi har hatt flere flotte barnefamilier som utsendinger i Senegal, men fra i sommer er det bare Liv og Håkon Simonsen, som er igjen. Nå er også Karen Ekern ute noen måneder. De har vært misjonærer blant khassonkéene i Mali. Det store bønneemnet fremover er at Gud må kalle noen til langtidstjeneste i dette pionerarbeidet.
Når vi under militærkuppet i Mali evakuerte via Senegal, hadde vi nettopp fått NT oversatt til khassonké. Og tre uker før var vi også klare med innlesning av NT på minnebrikker, siden de fleste er analfabeter. Malinkéspråket i Sørøst-Senegal viste seg å ha 90% språklig match. Det ble også en bekreftelse, som åpna ei dør inn til dette folket.
Det gjorde inntrykk å møte Diounchounda, som er første døpte i Kondoxo. Hun stråler og er frimodig som eneste kristne der. I denne landsbyen nær grensen til Mali har utsendingene brukt mye tid på å bygge relasjoner og formidle fra Bibelen. I det siste har imamen skremt mange bort fra disse møtene.
I Diaguiri er det stor åpenhet. Skyggeskuret, som vi bygde sammen med landsbyfolket for ukentlige møter, var nå falt sammen. Nå samles de på et stort tun i landsbyen. Vi møtte imamen og landsbysjefen, og de utfordret misjonærene til fortsatt å komme og fortelle bibelhistorier. Nå håper de på å starte søndagsskole i Diaguiri.
I Kedougou, der misjonærene bor, bygges det også relasjoner med mange. Det var ikke minst sterkt å møte Marie. Uten lønn har hun gitt livet sitt for å hjelpe barn, som ikke har foreldre til å ta seg av dem. For tida hadde hun 15 barn, 6 av dem babyer, i det enkle huset sitt. Nå hjelper utsendingene våre henne til å bygge et nytt barnehjem for seg og barna, som ellers hadde bodd på gata.
Linn Magritt Jansen Bru var med på turen sammen med tre jenter, som hun er medvandrer for.
– Hva motiverte til å bli med på turen, Linn?
«Unådde folkeslag ligger Gud på hjertet, og derfor også mitt. Det å få ta med seg tre yngre jenter som jeg har fått gå tett sammen med var en stor bonus. Å se de få et hjerte for mennesker og misjon, og gå sammen med Gud – ut!»
– Var det noe som gjorde særlig inntrykk – noe som du tar med deg videre?
«Når du plutselig havner i en begravelse langt inne i en muslimsk landsby. Ingen får lov til å gråte før gråtekonene setter i gang, og når de stopper er det stopp. Når du har mistet din tre år gamle datter i en mopedulykke og den tolv år gamle nabogutten havner i fengsel (de har neppe barnefengsel i Senegal). Og så får du ikke gråte – fordi det er Allah sin vilje. Hvem er du til å sette deg imot det han har bestemt. Når det ikke er lov å vise følelser og moren må sitte inne i en jordhytte mens begravelsen foregår, da kjenner jeg det rører seg noe på dypet hos meg. Gud tåler våre følelser. Gud er god. Mennesker må få vite at det finnes en himmel og at den er åpen for alle som vil ta imot Jesus som sin Herre og frelser.
Så er det tid for bryllup. Men det er ikke et drømmebryllup. Hun er nettopp blitt tenåring. En mann hun aldri har møtt før har bestemt seg. “She´s the one”, eller egentlig er hun den fjerde. Han er mye eldre enn henne. Familien kler henne opp i fin kjole mens tårene renner nedover kinnet hennes. De dekker hodet så ingen kan se henne. Kanskje det er til det beste, for under sløret er øynene røde og fylt av frykt. Bryllupsfesten varer en hel uke. Men bruden får ikke være med. Hun er plassert i en jordhytte, hennes nye hjem i en ukjent landsby. Hun kjenner ikke noen, og moren får bare komme på besøk når svigermor godkjenner. Under festen får venninner komme på besøk. På natten er det mannen som kommer på besøk. I slutten av uken skal de vise frem det blodige lakenet. Bryllup kaller de det. Mer som overgrep, spør du meg. Når uka er over må hun lage mat til alle; vise at hun duger til noe. Et år senere er hun kanskje gravid. Og er hun heldig overlever de begge to.
Dette er historiene vi har fått høre og oppleve, dette skjer i dag. Hvis ikke det får deg til å ville gjøre noe med det Gud har lagt i dine hender, så vet jeg ikke hva som vil.»
Vær med og løft malinkéene fram for Gud i bønn! Be Høstens Herre om å sende ut arbeidere. Og spør han: Hva vil du jeg skal være med på av det du gjør Gud.