Nyttårsbrev fra Karen Ekern, januar 2019
Takk for hilsener til jul! Det kan nok være noen brev underveis fortsatt hvis de er sendt i posten. Før jul var det lite å hente, men jeg har nettopp fått noen aviser og har lest adventsbilaget til Vårt Land!
Her har ikke elevene begynt på skolen igjen på nyåret, fordi lærerne streiker. Men Bibelskolen i Bafoulabé er i gang! I går var jeg innom klasserommet der 5 menn og 2 kvinner lærte om hvorfor og hvordan vi skal lese Bibelen.
De elevene som har startet opp er godt voksne, og ektefellene er med. Konene skal ikke bare lage mat; de skal også få lære. Og alle skal delta med arbeid i hagen. Det var en fornøyd og oppglødd rektor som ønsket nye velkommen til Bibelskolen. Han har kommet godt i gang med undervisningen, og her ser dere ham med ryggen til.
Det er ei uke siden jeg kom tilbake etter å ha vært nesten 2 uker nord for elva. Liv og Håkon fikk julebesøk av en av sønnene, og vi feiret jul i landsbyen der vi voksne for første gang flyttet inn i desember 1995.
Siste adventssøndagen kom det besøk fra menigheten i Ossobidjanja. De hadde greid å få 3 voksne og 24 barn inn i bilen. Utrolig nok hadde ingen av dem kastet opp underveis.. De fleste er lite vant til bilkjøring, og når de sitter så tett og veien er veldig humpete og det tar i hvert fall 1 1⁄2 time og kjøre de vel 3 milene, er det nesten et lite under!
Hos oss kryr det med unger, og de fikk en flott dag sammen med gjestene. Det var jublende sang og andakt med juleevangeliet. Etter middag var det leik, og da fikk også jentene sparke fotball. Jeg så ikke så mye til ballen, men det var flagrende skjørt og full innsats!
Det er ikke vanlig med julegaver her, men alle ungene fikk ”kjærlighet på pinne”, og vi hadde kjøpt så mange at de til og med fikk 2 hver! Da gjestene dro, lurte ungene i landsbyen på når de skal få dra på gjenvisitt. Det kunne jeg ikke svare klart på, men kanskje vi kan få det til en gang i løpet av våren. Disse felles barnedagene har vært veldig populære og til stor oppmuntring
Vi hadde norsk jul 24.desember, og 1. juledag var det feiring med de lokale kristne. Det var først gudstjeneste med salen full av barn og ca.10 voksne. Håkon hentet to ektepar og noen barn i nabolandsbyen, så de slapp å gå den mila. Den eldste av dem er veldig sprek, men nærmer seg 80 år, så kjøreturen ble julegaven til dem!
Det har nesten blitt tradisjon nå at vi samles under mangotrærne i landsbyen til prat og leik mens vi venter på maten. Avlingene var jo gode i år, og slik vi har prøvd tidligere, bad vi de voksne ha med ris og peanøttsmør til sausen. Denne matdugnaden fungerer, så da stiller vi gladelig opp med kjøttet, dvs. vi kjøpte en sau som ble slaktet tidlig om morgenen. Kvinnene står over grytene, mens mennene sitter og prater. Kvinnene har sitt eget fellesskap og er vant til at slik er det, så jeg tror ikke de tenker på at noe annet er mulig. De er fornøyde når maten blir god, og de får respons på det.
Det er lett kaotisk når ungene får fargelegge tegninger med Jesusbarnet i krybben. De er begeistret for å ha tilgang på masse fargeblyanter, så for dem er det visst vellykket selv om det blir en del knuffing. De største knabber ofte mange fargeblyanter og lar ikke de minste slippe så lett til. Jeg fikk ikke tid til å ta bilder, så dere må bare forestille dere hvordan det var. Det var litt lettere med de voksne som satt rolig og pratet. Ungdommene, som kanskje kan skimtes i bakgrunnen på bildet, passet på å sparke fotball mens de minste var opptatt med fergelegging.
Håkon og Liv reiste tilbake før meg, men jeg ble i landsbyen til over nyttår. I romjula fikk jeg med meg en dugnadsdag der mange kvinner hjalp til på peanøttåkeren til ei som var syk og hadde dratt til Bamako. Praten går livlig når de sitter slik og plukker peanøtter og samler dem i sekker for å få dem hjem og berge dem fra sultne husdyr som tar seg inn på åkeren.
Mange barn var med, og noen jobbet litt, men så tok de seg pauser mens de passet de minste. På bildet til høyre tror jeg dere kan se at disse jentene samtidig med barnepikejobben sitter og synger og trommer. Etter barnedagen gikk de og sang på trosbekjennelsen og andre sanger som de lærte eller fikk friska opp den dagen. Denne sanggleden har kjennetegnet ungene her. I forrige brev skrev jeg at jeg hadde oppfordra de kristne til å samles også når vi ikke er der. Nå kan dere takke og fortsette å be for noen av ungdommene som faktisk hadde hatt to samlinger med masse sang, litt skriftlesing og bønn.
Nyttårskvelden var jeg hos gode venner og satt rundt bålet og spiste deilig mat med søtpoteter og høne.
Det gir ro i sjelen å stirre inn i flammene, og det passer godt å oppsummere julebudskapet og ta det med seg inn i det nye året. I Joh. 12, 46 kan vi lese at Jesus ropte ut: Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket. Og i 2. Kor. 4,6 står det: For Gud, som sa: ”Lys skal stråle fram fra mørket,” han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
På årets andre dag syklet jeg hjemover. Det tok ti timer fra jeg låste porten i landsbyen til jeg låste opp døra hjemme. Da hadde jeg vært forbi 5 tidligere prosjektsteder, hilst på gamle kjente og sett at så langt i hvert fall kan vi si at hagene er bærekraftige. En av de siste hagene som ble anlagt, hadde jeg ikke sett siden den spede begynnelse, men der var det riktig frodig og fint nå.
Jeg møtte mange motorsykler, men det er blitt langt færre som bruker vanlig sykkel. For meg er sykkelen et fint framkomstmiddel der veien for det meste egentlig er en sti, og det også er ganske steinete mange steder. Når det ikke går an å ta seg en skitur, blir en slik sykkeltur en god erstatning for meg. Dessuten er det mye vakkert å se på underveis hvis en bare fokuserer på blomstene i stedet for den steinete veien.
Gode nyttårsønsker fra Karen
Takk til deg som har gitt en julegave til arbeidet. Hvis du gjerne vil gi en nyttårsgave eller bli fast giver, er kontonr. 1503.02.13537. Merk med «Mali».
Du kan også gi en gave med kort ved å trykke på denne lenken.