Nyhetsbrev fra Karen Ekern januar 2020
Da har jeg sannsynligvis opplevd min siste jul i Mali. Jeg var i landsbyen i nesten to uker, så da hadde jeg ikke Internett, men om ettermiddagen gikk jeg en tur til en liten fjellknaus hvor det var telefondekning så jeg kunne ringe. Der fikk jeg med meg vakre solnedganger.
Den 24. desember fikk jeg først besøk av denne blide, vesle gutten. Han hadde mista mora si for vel en måned siden, så nå var det mormor som tok seg av ham. Han satt trygt på hennes rygg, og onkel hadde kjørt dem til meg på motorsykkel.
Han fikk flaske, men innholdet bestod av veldig lite melkepulver og mye vatn. Ikke så rart at hanhadde gått ned i vekt. Jeg håper å kunne treffe ham igjen seinere og se at han har vokst. Jeg får ikke tak i bananer når jeg er i landsbyen, men jeg hadde nettopp kommet og hadde et par liggende.
Jeg viste mormor hvordan hun kunne gi ham litt most banan, og det var ikke vanskelig å få ham til å spise. Jeg tipset om at han faktisk også kan spise kokt gresskar og søtpotet på samme måten, og at de i stedet for melkepulver kanskje kunne gi ham kokt geitemelk, som er det de tradisjonelt har gjort i slike tilfelle. Morsmelkerstatning er så dyrt at det nesten alltid blir for mye vatn og altfor lite pulver, og det er veldig vanskelig å holde flasken og smukken rein. Det ender ofte med diaré og død, når de bruker tåteflaske.
Senere på dagen kom ei blind enke som sa hun ville bli kristen. Hun hadde 4 barn; den eldste jenta var gift. Jeg skjønte at den yngste var under skolealder. En sønn i 10-årsalderen var med for å holde mor i handa og vise vei. De var fra en landsby et par mil unna. De trengte klær og sko, og jeg greide å finne litt i skuffer og skap som de kunne bruke. Hun hadde hørt kristne sendinger på lokalradien, og sa at mange i landsbyen pleide å lytte. Hun og sønnen ble med på julefeiringa dagen etter, og nå er utfordringen gitt til lokale ledere om å følge opp.
Julefeiringa ble slik vi har hatt det de siste årene,. Det var flest barn, men noen voksne fra andre steder, og de som vanligvis kommer når det er gudstjeneste.
Det skulle altså være barneleir i romjula. Da sjåføren kom til G fra landsbyen T, hvor han hadde hentet unger først, skjønte jeg ikke hvordan alle skulle få plass, siden de var mange flere i bilen enn vi hadde regna med. Det endte med at alle de største barna måtte ha en på fanget, og de satt tett i tett.
Vi fant ut at den unge mannen som skulle være leder, måtte bli med, så han fikk vi dytta inn i forsetet ved siden av ei ung mor fra nabolandsbyen, som var med som leder. Hun kunne ta ansvar for jentene, så da måtte Bestemor fra G, som også skulle vært leder, bli igjen hjemme. Heldigvis var det bare en som kasta opp på turen; til tross for 3 mil på humpete vei og at flere aldri hadde kjørt bil før.
Dagen etter fikk jeg vite at Bestemor la i vei til fots samme ettermiddag. Hun overnatta underveis, og ved middagstider den første dagen av leiren var hun på plass!
Etter at leiren var ferdig, fikk jeg høre at hun hadde vært til god hjelp. En av dem som hadde ansvar og hadde vært med å planlegge leiren, hadde sendt brev til lokale funksjonærer med bønn om økonomisk støtte, og flere hadde bidratt! Imponerende innsats av de voksne! Ungene var strålende fornøyd da de kom hjem igjen, og arrangørene, de lokale lederne, var stolte av seg sjøl. Utrolig bra at de greide å avvikle leir på egen hånd.
Jeg var igjen i landsbyen. Jeg hadde lovet at de som ikke fikk bli med på leir, kunne komme til meg å synge og høre bibelhistorier som de så kunne få bilder fra for å fargelegge. Både ungdomsskoleelever og småunger dukket opp.
Det ble en pangstart på det nye året med fortellerseminar på bibelskolen for gamle og nåværende elever. Vi lærte en ny metode for evangelisering og undervisning som passer godt for analfabeter, men er like nyttig for alle som kan lese og skrive. På kurset fikk vi også med noen damer ekstra og noen ungdommer.
Det var intensive og lange dager fra mandag til fredag, men det forhindret ikke 3 kvinner fra Bafoulabé å planlegge praksistur på søndagen. De ville dra over elva og fortelle en bibelhistorie de hadde lært utenat. Det varte og rakk uten at de kom seg over, men de visste råd. De begynte å fortelle til andre som ventet på båtskyss, og dermed ble det gode samtaler med noen som bad dem komme igjen en annen gang, for dette var spennende! På seminaret var alle delt inn i grupper og alle fikk praktisere. Det stilles bestemte spørmål om personene i historien, og om Gud, for å finne ut hva vi kan lære om personenes karakter ut fra det de sier og gjør. Til slutt bruker en det en har snakket om for å se hvordan det kan anvendes i eget liv.
Jeg fikk en smakebit på denne metoden da jeg bodde i Senegal for vel to år siden. Det var amerikanske misjonærer som hadde invitert Awa fra Burkina til å undervise, og jeg var altså så heldig å få være med noen dager. Våren etter var det kurs i Mali, i en by der det er malinkéer; ikke så langt fra grensa til Senegal. Jeg dro dit sammen med rektor på bibelskolen og noen av de kristne i kirka vår. Rektor ble begeistra, så dermed ble Awa nå invitert til å ha denne undervisningen på bibelskolen. Hun kom sammen med en medhjelper, og hun innkalte også en ung mann fra Senegal! I mange land har denne metoden (STS = Simply The Story, kan googles!) resultert i mange nye kristne. Du kan bruke den overalt. Siden du har fortellingen i hodet, er du ikke avhengig av noe annet enn deg sjøl, og litt frimodighet!
Jeg synes det er ekstra gledelig at kvinnene og ungdommene begynte å fortelle med en gang dekom hjem etter kurset. Nå er vår bønn at de må fortsette, så det ikke bare blir et blaff.
Jeg anbefaler veldig å lese det Therese har skrevet.
Hilsen Karen
Takk for gaver til arbeidet. Hvis du gjerne vil gi en nyttårsgave eller bli fast giver, er kontonr. 1503.02.13537. Du kan også gi en gave med kort her.