Barn som ble sendt på internatskole

Den norske Santalmisjon ble opprettet i 1867. Før den norske skolen i India ble etablert, valgte misjonærene ulike ordninger for barna sine. Noen valgte å la barna bli i Norge, andre fant engelskspråklige internatskoler i India. Fra 1948 drev Normisjon (den gang Santalmisjonen) internatskoler for å gi tilbud om skolegang for barna til deres misjonærer.

Også misjonærbarn fra andre misjonsorganisasjoner gikk på Santalmisjonens skoler. Blant elevene var dessuten en del som ikke var misjonærbarn, men barn av bistandsarbeidere, diplomater etc. Mange barn med foreldre som var tilknyttet Kerelaprosjektet til Norad gikk på skolen i Kotagiri fra begynnelsen av 60-tallet og til skolen ble flyttet til Nepal.

Det siste av misjonens internater ble avviklet rundt år 2000.

Les fakta om Santalmisjonens/Normisjons skoler her

Misjonens internatskoler – et hjerteskjærende system

Atskillelsen

Det er en smertefull realitet at organisasjonen i mange tiår hadde en praksis som førte til at foreldrene måtte sende små barn kanskje flere dagsreiser unna for å gå på internatskole. Hva denne praksisen har påført både barn og foreldre av ufattelig smerte, er tungt å ta inn over seg. Mange av barna har i voksen alder fortalt hvilken bunnløs sorg denne atskillelsen skapte, og hvordan mange opplevde å være alene i verden og forlatt. Mange møtte ikke foreldrene sine mer enn to ganger i året.

Et misjonærbarn uttrykte det slik i spørreundersøkelsen i 2008: «Jeg som var avhengig av mor og far måtte ofre dem/gi dem opp for misjonens store sak. Det gjorde så vondt! Men jeg måtte gjøre det av et villig hjerte…» Mange barn lærte å fortrenge følelsene sine eller fikk en vond bekreftelse på at egne følelser og behov ikke var viktige. Det førte til at mange sluttet å gråte, eller gråt i skjul under dyna om kvelden, for det var uansett ingen trøst å få.

I tillegg kom brevsensuren som effektivt klippet over den eneste muligheten til en reell kontakt mellom barn og foreldre. Et annet misjonærbarn forteller: «Alle brev ble lest. Det var opplest og vedtatt at vi ikke fikk skrive noe som ville gjøre mor og far bekymret eller lei seg. Og vi måtte skrive.»

Overlatt til seg selv

Skolene var sterkt underbemannet. I noen perioder var det ikke mer enn en husmor som skulle passe på opptil 30 barn. Det sier seg selv at det da ikke blir mulig å ta seg av hver enkelt og å gi barn den nærhet og omsorg de trenger. Som en skrev: «Min generelle opplevelse på skolen var at ingen tok vare på meg». Flere forteller at selv de minste barna måtte kle på seg selv, gre håret sitt selv, re sengen sin og vaske klærne sine selv, kort sagt ta vare på seg selv.

Voksnes fravær førte også til at det ble den sterkestes rett som gjaldt. Når ingen passer på barn, utvikler det seg gjerne en splitt og hersk kultur. Noen gjorde ting de under normale omstendigheter aldri ville gjort og i ettertid ikke forstår hvorfor de gjorde. Barn så ting de skulle vært forskånet for å se og fikk ingen hjelp til å bearbeide sterke synsinntrykk.

Krenkelser og overgrep

Misjonærbarnundersøkelsen fra 2008 viser at så mange som ca. en fjerdedel av det totale antallet deltakere har krysset av for at de av og til eller ofte opplevde å bli latterliggjort, mobbet, truet eller ydmyket av ansatte. Det er et gjennomsnitt, og mye tyder på at tallet ville blitt enda høyere hvis undersøkelsen hadde målt hvordan det var i India på 60-tallet og i Nepal på 70-tallet. I kommentarene brukes ord som ”ble nedverdigende behandlet”, ”sjikanert i påhør av andre”, ”hengt ut”, ”latterliggjort”, «mobbet”, ”behandlet på en skammelig måte”.

Den faglige rapporten har flere smertefulle illustrasjoner på dette, for eksempel nedverdigende behandling av barn med lese- og skrivevansker og barn som var sengevætere og ydmykende rutiner der jenter nesten måtte tigge om å få nok bind i forbindelse med menstruasjon. Slike krenkende opplevelser setter vonde spor. 

Seksuelle krenkelser

Vi vet også at nesten 10% av elevene ble utsatt for seksuelle krenkelser. Krenkelsene skjedde både hjemme, på internatskolen og i nærmiljøet. Oppgitte krenkere omfatter både misjonærer, personalet på skolen og internatet, nasjonale som bodde i området og medelever. Uretten ble ikke tatt tak i. Noen forteller at utsatte til og med ble behandlet som medskyldige og straffet, istedenfor å få omsorg og trøst. Andre forteller at de ikke ble trodd av voksne.Når barn som opplever traumatiske hendelser ikke blir ivaretatt av voksne, kan det i seg selv bli et nytt traume. Barn skulle ikke blitt utsatt for seksuelle krenkelser i misjonens varetekt. Det er et svik. Der hvor omsorgspersoner stod for krenkelsene, blir sviket ekstra stort.

Ben Iveland forteller fra skolen i Kotagiri 

Ben Iveland, som i mange år gikk på internatskolen i Kotagiri i India, valgte i 2024 å fortelle offentlig om alt det vonde han opplevde på skolen i et intervju med magasinet Agenda 3:16.  

Han forteller at usikkerheten var noe av det verste. Det skulle lite til for å få straff. Som å komme for sent til middagen, eller ikke spise opp maten sin. En straffemetode var såkalt «liggestraff», å måtte tilbringe hele ettermiddager i sengen uten lov til å lese eller snakke med noen. Å bli nektet middag på grunn av en forseelse, var en annen straffemetode. Elevene kunne også få ris på rompa av rektor. Det uforutsigbare i situasjonen var en stor tilleggsbelastning. Noe kunne være lov den ene dagen, men føre til straff en annen dag.  

Det at han også i stor grad ble holdt adskilt fra broren sin, Endre, som gikk på samme skole, var en annen uforståelig praksis. Det gjorde at de ikke kunne trøste og hjelpe hverandre. Ben ble også alvorlig syk av polio mens han gikk på skolen, noe som har gitt ham store helseproblemer senere i livet.

Konsekvenser

Det er godt dokumentert, både i Normisjons misjonærbarnundersøkelse i 2008 og IRIS-undersøkelsen i 2009, at misjonærbarn har måtte betale en høy pris for oppveksten på internatskole i form av psykiske problemer som angst og depresjon, post-traumatiske stresslidelser og tilknytningsvansker.

Ødelagte eller brutte relasjoner til foreldre er en annen vond konsekvens. Mange misjonærbarn forteller at de både i oppveksten og i voksen alder har opplevd det problematisk å opprettholde en følelsesmessig nærhet til foreldrene sine. I de korte feriene mens de var barn, prøvde alle å fokusere på det positive og gjøre hyggelige ting sammen. Det var ikke rom for å snakke om det smertefulle. Når de da kom tilbake til Norge og skulle bo sammen som familie, var det følelsesmessige grunnlaget for et åpent og tillitsfullt forhold i mange tilfeller borte. 

Hva gjorde Santalmisjonen? 

På 1980-tallet kom det fram fortellinger i media om overgrep og omsorgssvikt på misjonsorganisasjonenes internatskoler, bl.a. gjennom offentliggjøring av Kari Grasmos bilder fra internatskolen i Japan og Berit Dahls bok Bortsendt (1990). 

Santalmisjonen tok initiativ til tre samlinger for tidligere elever fra internatskolen i India i 1989, 1990 og 1991. Responsen fra deltakerne etterpå var delt. Selv om det var positivt at ting begynte å komme fram i lyset, ble det ikke en åpenhet rundt misjonærbarnas situasjon. Flere av misjonærbarna kjente seg verken møtt, tatt på alvor eller forstått av misjonslederne. Forklaringer på ordningen ble til forsvar, ting ble tildekket og det lå under at dette ikke skulle snakkes for høyt om. Det ble enda ikke tatt et oppgjør med internatskolepraksisen.

Normisjon utfordres i 2005  

Bakgrunnen for at Normisjon tok initiativ til å gjennomføre en misjonærbarnundersøkelse i 2008, var en henvendelse fra Ann-Helén Selle i 2005, som selv har gått på den norske skolen i Kathmandu.  Hun kunne fortelle at mange misjonærbarn hadde fortalt henne om traumer, overgrep, omsorgssvikt og vonde minner de bar med seg fra oppveksten ved den norske skolen, i likhet med henne selv.  De vonde historiene fant sted både på skolene i India, og deretter i Kathmandu.  

Ann-Helén og søsteren Hildegunn Sarita Selle utfordret Normisjon til å ta initiativ til et prosjekt som kunne gjøre at den virkeligheten disse historiene representerte ble dokumentert, både for ledelsen i Normisjon og for misjonshistorien i ettertid, og at de som var berørt av dette kunne få den hjelp de trengte og hadde krav på.  

Redd for at gamle sår skulle rives opp

Else Kari Bjerva, personalleder, og Svein Granerud, daværende leder av Normisjon i Norge, som på den tiden hadde jobbet mye med å rydde opp i overgrepshistorier i Norge, tok imot utfordringen. Det var åpenbart viktig at organisasjonen selv måtte ta ansvar for den virkeligheten som disse historiene representerte.  

– Vi ble utfordret til å lage en spørreundersøkelse, men var redde for hva som kunne skje ved å sende ut et spørreskjema til flere hundre tidligere elever, forteller Else Kari Bjerva.

– Vi var redde for at skorper på gamle, dype sår kunne bli revet av, og at følelser kunne aktiveres som vi kanskje ikke ville klare å følge opp.

Sammen med Ann-Helén og Hildegunn Sarita Selle ble de enige om å lage et forprosjekt. Det bestod i at en avgrenset gruppe tidligere elever ved skolen i Kathmandu kunne sende inn sine historier til en faglig instans, som skulle lede en samling mellom disse tidligere elevene og organisasjonens ledelse.   Gunnar Fagerli fra Institutt for sjelesorg ledet samlingen. – Det ble en sterk opplevelse, sier Bjerva. Hør utdrag av hva som ble sagt av deltakerne på denne samlingen her.

På bakgrunn av denne samlingen ble det satt igang et arbeid som førte til Misjonærbarnundersøkelsen i 2008. Denne undersøkelsen gav et tydelig bilde av de vonde konsekvensene som internatskolepraksisen har hatt for mange av de som gikk der. Du kan lese mer om det og Normisjons kommentarer til den 2008 her.