Møtte Jesus i Verdal
En uvanlig vei til teaterstudiet i Verdal førte til nysgjerrighet på kirken. Johanna Hügle og Eirin Ask Sele fant både vennskap og Jesus. Og noen sterke opplevelser som satt retning videre i livet.
Teks & foto: Marit Arnesen Veimo Publisert: 29.12.24
Johanna Hügle er vokst opp på Kolbotn sør for Oslo, og hun visste ikke riktig hva hun skulle bli «da hun ble stor…». Hun fikk prøve seg på noen skuespilleroppdrag, og fikk oppfordring fra venner om å søke seg inn på teater- og skuespillerfag på Nord Universitet i Verdal. Hun gjorde det, men litt på trass.
– Jeg hadde på følelsen av at jeg ville klare opptaksprøven, men jeg hadde likevel bestemt meg for å si nei. Men da jeg åpnet konvolutten fra skolen, da begynte tårene å renne, uten at jeg kunne si hvorfor.
Gudommelige krefter
I ettertid kan vi som hører hennes historie forstå at det var noen andre krefter som ville ha henne hit. Noen guddommelige krefter som Johanna ennå ikke var blitt kjent med.
Helt i starten med opptaksprøver, møtte Johanna en annen student, Erin Ask Sele fra Stord. Begge jentene fikk lyst til å bli bedre kjent med hverandre, og da begge var på plass i Verdal, fikk de tid til å utvikle vennskapet. Men at begge to skulle bli kjent med Jesus og med kristen tro, det var det ingen av dem som hadde noen formening om da de kom hit.
Fikk innblikk i kirkens arbeid
På andreåret skulle de være med på såkalt jobbskygging. De skulle bli kjent med ulike deler av samfunnslivet, og erfaringene derfra skulle etter hvert utvikles til et teaterstykke. Mens Erin ønsket å utforske arbeidslivet og virksomheten på Aker Solutions, havnet Johanna i gruppa som skulle få mer innsikt i arbeidet til kirken og soknerådene. Og her fikk hun mange gode opplevelser.
– Verdalingene er skikkelig fine folk! Gjestfrie og varme, sier Johanna.
Jentene gikk i forskjellige menigheter, også i Levanger, for å bli kjent med kirkelivet. Og etter hvert følte deg seg hjemme i Guds hus. En gang ble de invitert av kantor Ola Bosnes på lørdagskonsert i Stiklestad kirke. Erin hadde alltid drømt om å få spille orgel, og det fikk hun prøve denne dagen. Og da Ola måtte gå, overlot han orgelkrakken og hele kirken til de to unge damene.
– Da pekte vi oppover og ropte: Vi er alene hjemme, pappa!
Leir i Tromsdalen
Underveis har de møtt mennesker som har vært helt avgjørende for deres trosreise. De nevner blant annet menighetsarbeiderne Dagny Okkenhaug og Siv Jørgensen, som tok dem med på konfirmantleir i Tromsdalen i fjor høst.
Johanna hadde kommet lenger i sin trosreise, mens Erin var åpen og nysgjerrig.
– Jeg ante nok litt Jesus i mosen, smiler Erin, som ennå ikke hadde tatt skrittet fullt ut om å bli en Jesus-etterfølger.
– Men det var en fantastisk leir, med nattverd og alt, det var så flott, sier Erin.
Nordlys og bibel
De vil også fortelle om en spesiell kveld i fjor høst.
– Jeg så det vakreste nordlyset jeg noen gang har sett. Det var rett utenfor kjøkkenvinduet. Det var som et tegn fra Gud. Og jeg sa da til Erin at hun skulle få en bibel av meg, forteller Johanna.
Etter den kvelden vokste både troen og vennskapet sterkere.
Da de avsluttet skolen i Verdal i sommer, hadde Johanna har fått seg jobb som informasjonsarbeider i organisasjonen Menneskeverd.
Erin skal heller ikke fortsette med direkte teaterarbeid, men får nok brukt sine kvaliteter som skuespiller og formidler gjennom studiene på misjonsskolen Gå ut-senteret i Trondheim.
Dåpen i havet
Ett spesielt minne står sterkt for begge to. Før de reiste fra Verdal gjennomførte de en spesiell bekreftelse på at de er Guds barn, for begge ønsket å la seg døpe.
Erin ønsket å bli døpt i Nidelva, mens Johanna ville la seg døpe på naturreservatet Ørin.
Fredag 24. mai i år, kl. 7 om morgenen, kom det et stort følge langs elvepromenaden i Verdal, og ved fuglekikkertårnet stoppet de opp.
– Det er det vakreste stedet i hele Verdal, sier Johanna.
Hun forteller at det var langgrunt, så de måtte gå et stykke utover.
– Men der la jeg meg ned på ryggen, under vann, og ble døpt av Erin. Vi hadde tatt dette valget om å lage en skikkelig markering av dåpen, foreller hun med et strålende, varmt blikk.
Johanna syntes det var ekstra fint at 20 av medstudentene tok del i den høytidelige handlingen.
– Tenk at de stilte opp klokka sju den morgenen, de tok av seg skoa og vasset ut i sjøen for å være med på dåpshandlingen. En av studentene sa etterpå: «Jeg fikk en følelse av fremtid!»
Det gjorde inntrykk, og Johanna syntes det var en hellig og fin stund.
– Jeg elsker jo havet. Og jeg tenker at dåpshandlingen var mitt kjærlighetsbrev til Verdal, fordi det var her jeg fant troen.
Denne saken stod først på trykk i Normisjon Trøndelag sitt blad Panorama.