Lasarus’ Gud
Jeg har nettopp lest en artikkel i Vårt Land som gledet meg så mye at jeg fikk lyst til å dele noen tanker om det. Den er allerede flere uker gammel, det tar tid for papiravisa å nå oss. Ofte kan norsk virkelighet og kirkeliv føles fjern her, på et misjonssykehus i fjellene i utkant-Nepal.
Skrevet av: Erik Bøhler, 13. november 2017
Men Erling Rimehaugs artikkel «Dommen er et gledesbud» (VL 3. okt), om professor Anders Runessons teologiske arbeid med Guds dom, er noe vi kjenner igjen. Og viktigere: Dette er tanker som er sterke her, i de små, nye kirkene som nå finnes rundt i mange landsbyer i hele Nepal.
Runesson sier at tekstene om Guds dom er «et gledesbud for de undertrykte og en advarsel til de mektige». For de mange fattige, de fleste fra lavkaste-bakgrunn, som utgjør kirken her i Okhaldhunga, har møtet med denne sannheten vært livsforandrende. En gammel kvinne forklarte det slik for oss:
«Jeg er kasteløs, tilhører «de urørbare», de aller laveste i samfunnet. Min familie har alltid vært fattige. Vi var usynlige. Ingen så oss, og ingen brydde seg om oss. Vi fikk ikke engang komme inn i tempelet for å be, for vår kaste er uren. Men for noen år siden leste datteren min for meg en fortelling i en bok hun hadde, om «Den Rike Mannen og Lasarus». Den var om en Gud som så Lasarus, selv om han var fattig og uren. Han har blitt min Gud, og Han ser meg. Jeg er i slekt med Lasarus.»
Her er mange som henne. De kristne i landsbyen hennes har de siste årene feiret gudstjeneste i hennes hus. Der tilber de en Gud som ser dem, vet hva de gjennomgår, og som ikke vil la uretten få det siste ordet i verden. Det gir dem en ny verdighet, og gjør at de kan rette ryggen og løfte blikket. I lokalvalgene i Nepal i forrige måned ble datteren som en gang leste for sin mor om Lasarus, valgt inn på fylkestinget her, fordi hun lenge har stått opp som en lokal leder i kampen for kvinners rettigheter.
Sakuntala, som leste for sin mor om Lasarus. Her sammen med Kristin Bøhler.
Vi er her i Nepal som utsendinger for Normisjon, og arbeider på et sykehus for fattigfolk. Vi ser ofte dette, at fattigdom gjør mennesker usynlige. Et eksempel er det som skjedde etter det store jordskjelvet her for to og et halvt år siden, da én million mennesker ble husløse. Mange som fikk sine hus ødelagt har fått erstatning fra det offentlige, støtte til å begynne på gjenoppbyggingen. Men det gjelder bare de som selv eide jorda huset deres sto på. De fattigste, de som bodde i hytter på annenmanns jord, får ingenting. For de finnes ikke i de offentlige registrene. De blir ikke sett, verken av guder eller mennesker. De er til og med vanskelige å finne rent fysisk, når våre helseteam tråler landsbyene for å kartlegge helseforhold eller drive forebyggende helsearbeid. Ofte er de så vant til å ikke bli sett, og ikke bli hørt på, at de har blitt ute av stand til å tale sin egen sak.
Men Lasarus’ Gud ser dem. Og de som kjenner ham, vet at han vil løfte dem opp i lyset, og dømme uretten som er begått mot dem, når dagen er der. Vi ser at dette gir dem krefter. Og vi ser noe mer: Vi er her som misjonens utsendinger, fra kirken i Norge. Men her er det vi som har mest å lære: Urett kan ikke holdes hemmelig for alltid. Den skjeve fordelingen av verdens goder kommer ikke til å vare evig. Gud vil gripe inn, og da vil alt komme fram i lyset. De mektige, overgriperne, de som tok for stor del av kaka, vil bli avslørt. Og den naturlige virkningen av å tro på dette er ikke verdensfjernt svermeri. Vi ser rundt oss her at slik tro gir inspirasjon til slitesterk kamp for rettferdighet og frihet. Dette er lettere å se i fattige Nepal, enn i rike Norge. Men Lasarus’ Gud ser også den urett og lidelse som finnes i Norge, og vil en gang løfte alt opp i sitt avslørende lys. Slik er altså troen på en Gud som ser, og som bryr seg og dømmer, egentlig en gladmelding også til oss i de rike landene.
Teksten sto opprinnelig på trykk som innlegg i Vårt Land lørdag 11. november.