Jeg velger meg april

Jeg velger meg april, skriver Bjørnson. Fordi den stormer, feier, fordi det smiler, smelter. Det kan være spennende med skarpe svinger og brå omveltninger, men det kan være ganske slitsomt også. 

Den 13-16. april organiserte vi en ledersamling for de som enten underviser eller følger opp menighetene som er med i Agenda 1. Vi var samlet hele 30 personer, fra et stort geografisk område.

Ulike land og ulike etnisiteter
Vi kom fra ulike land, ulike etniske grupper, ulik «kirkevirkelighet», men, og det slutter aldri å fascinere meg, vi kunne likevel kjenne på et fellesskap og en tilhørighet. Og vi fikk sterke historier fra kristne som lever under svært vanskelige forhold.

Vi forsøkte oss på noen koronarestriksjoner. Det var påbudt med munnbind inne. Det var faste grupper som spiste sammen og drakk te sammen. (Å forby felles måltid eller tedrikking ble ansett som umulig.) Det var håndsprit og dunker til håndvask flere steder på området.

Vi hadde ikke fellessang. Det var kanskje det som fikk mest kritikk. Å samles og ikke kunne synge lovsanger sammen! «Nei, det var for kjipt.»

Det er utrolig spennende å være med på denne Agenda 1-reisen. For fire år siden kom et team fra Norge og hadde hele opplegget. Denne gangen hadde jeg en undervisning, alt annet av undervisning og organisering ble ordnet av den nasjonale komiteen.

Kjenner bedre og bedre til arbeidet
Det er stadig flere som får en bedre forståelse av det vi holder på med. Og flere av disse som nå var på kurs er i stand til å undervise videre til andre. Vi fikk en «koronasituasjon» midt oppe i det hele, så i de to dagene hvor vi hadde undervisning var jeg mer ute i telefonen enn inne i salen. Det var trist for meg, men det gjorde ingen forskjell for undervisningen og opplegget! Vi er et team som jobber sammen, og alle i teamet vet hvor vi skal hen, så ting gikk av seg selv. Det er utrolig deilig opplevelse! 

Vil du lese mer om hvordan det var å feire påske i Mali i 2021? Les fra bloggen til Therese her!

Koronasituasjonen
Vi har vært utrolig heldige her på kontoret i Mali. En av våre nære samarbeidspartnere døde av korona i mars i fjor. Det fikk alle til å innse alvoret i denne sykdommen. Bortsett fra det tilfellet, har vi ikke hatt korona hos ansatte.

Nå i april fikk vi en ny erfaring. Tre ansatte ble bekreftet smittet. En av dem endte på sykehuset, men de to andre har ikke hatt noen symptomer. Det var ganske hektisk og skremmende når det stod på som verst, men det var interessant å oppleve at det tross alt er en slags beredskap i det maliske helsevesenet. Nå er vi mest takknemlige for at det ser ut til å være over for denne gang. 

Avslutning på bibelskolen
Den 23. april var det avslutningsseremoni på bibelskolen. Syv elever har gått ferdig tre år. Dagen begynte med dåp av 7 av barna på bibelskolen. Joshue er en av elevene fra Bamako. Verken han eller kona er vant til barnedåp, men etter årene på bibelskolen valgte de å døpe barna før de reiste hjem. Joshue ønsker å bli pastor i en av menighetene i Bamako, men han har aller mest lyst til å fortsette å studere mer teologi. 

Selve seremonien hadde elevene tilegnet Tatou Cissé. Tatou ble kristen tidlig på 90-tallet. Både mannen hennes og familien ellers forsøkte å få henne fra å skifte tro, men hun har vært trofast og holdt ut. Hun var første, og foreløpig eneste, kvinne i synodekomitéen. Hun var et bønnemenneske og en ressurs inn i kirken helt til hun døde rett før påske. 

Elevene på bibelskolen har bestemt seg for å ha Tatou som sitt forbilde. Både måten hun levde på som en kristen og hvordan hun holdt fast i Jesus på, tross av vanskeligheter. Slik vil også de leve sine liv. Det er flott å holde fram lokale forbilder for hvordan det kristne livet kan leves. 

Dåp i Bamako
Hvert år har de fem kirkene «våre» i Bamako en felles dåp. I år hadde 11 ungdommer fulgt undervisning og var klare til å bli døpt 25. april. På grunn av korona bestemte kirkene å ikke bruke et felles dåpsbasseng, men heller å ha dåpen i Niger elven.

Niger er en av de ti elvene i verden som står for 90 prosent av forsøplingen av havet. Så jeg er ikke sikker på om jeg ville tatt samme avgjørelse angående helserisiko. Men alle 11 ble godt døpt, og jeg regner med at Guds nåde ikke er avhengig av vannkvaliteten.  

Sorg
I går var jeg i en spesiell begravelse.

På mandag fikk jeg beskjed om at faren i familien var død. Han var gammel og hadde vært syk en stund, så selv om det var trist, så kom det kom ikke overraskende. På tirsdag morgen fikk jeg beskjed om at datteren hans i Bamako, Sanu, hadde dødd i løpet av natten. Så mens familien begravde faren i landsbyen, var en liten rest igjen i Bamako og begravde datteren. Storfamilien her i Bamako er ikke kristne, men Sanu og søsknene i landsbyen er kristne, så pastorene i våre menigheter her i Bamako organiserte begravelsen.

Det var tungt å se hvor hardt det var for søsknene. Livet kan være så utrolig brutalt. 

Begravelser i Mali
Hver gang jeg er i begravelse så slår det meg hvor konkret begravelser er her i motsetning til i Norge. Gravene ligger tett i tett og stien går nødvendigvis over noen av dem. Den avdøde ligger ikke i en kiste, men er pakket inn i et klede, så det blir brutalt tydelig at det er denne personen som ikke er mer. Familie og venner jobber sammen med å grave ut stort nok, få plassert kroppen riktig og legger mursteiner over før de kaster på jord.

Det gir ingen mulighet for virkelighetsflukt. Kanskje det er derfor kvinnene tradisjonelt ikke får være med ut på gravplassen. Hos de kristne er kvinnene med, og vi synger under begravelsen. Jeg er så takknemlig for det håpet vi har. For at vi kan stå ved kanten av graven og si med sikkerhet at vi skal sees igjen.   

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!  

Varme hilsener fra Therese.

Bloggen til Normisjon utsending Therese Glendrange kan du også følge her.