– Gud lever, jeg så ham
Vold og kriminalitet er et stadig økende problem i ett av våre samarbeidsland, Bangladesh. På det som skulle vært en helt vanlig lørdag i mars, fikk en av våre egne oppleve det som aldri skal skje.
Tekst: Elise F. Osmundsen – Foto: Audun Nedrelid – Publisert: 30.03.2025
Thimon, en av Normisjon sine ansatte på landkontoret i Bangladesh, var ute og gikk.
– Jeg hadde følt meg litt nedstemt, og bestemte meg for å gå meg en tur for å lufte tankene litt, forteller Thimon.
De ellers folksomme og travle gatene i Dhaka, lå unormalt tomme og stille på grunn av ramadan. Det hang en ubehagelig ro i luften.
På et tidspunkt blir Thimon litt usikker på veien, og spør en mann han ser i nærheten om hjelp. Han går den retningen mannen peker.
Det skulle vise seg å være en stor tabbe.
Ropte i fortvilelse
– Plutselig dukker det tre menn opp fra skyggene, og før jeg klarer å reagere har de omringet meg, forteller han.
De griper tak om Thimon, og drar han inn i en mørk bakgate.
– Hjertet mitt banket av frykt.
Thimon blir banket og slått. Han hiver etter pusten, men de fortsetter å slå. De krever penger, men Thimon har nesten ingenting å gi.
De trekker han enda lengre innover, og inn i et mørkt rom.
– Der skjønte jeg – de var ikke bare røvere, de var mordere også, sier han.
Tankene begynner å rase. Familie, venner, sine kjære. Vil han noen gang se dem igjen?
I all fortvilelse kan han ikke annet enn å rope ut: Jesus!
Og i neste øyeblikk kjenner han at Gud begynner å virke.
Guds kraft virker
– Luften i rommet ble annerledes, jeg fikk en fred i hjertet mitt, og jeg følte at noen stod ved siden av meg, forteller Thimon.
Blikket til han ene som har fanget han mykner, og der som at han hører en stemme de andre ikke hører.
Men så truet de med kniv og ba igjen om penger. Etter å ha fått summen de forlangte, fikk Thimon et håp om at de skulle slippe han fri.
Men grådigheten deres vokste, og de forlangte i stedet enda mer.
– I det øyeblikket følte jeg meg fullstendig hjelpeløs. Jeg hadde ingenting å gi, og ingen måte å kunne unnslippe, sier han.
Men Gud fortsatte å arbeide.
Mannen som hadde slått han mest, lente seg mot ham og hvisket: si at du gir dem litt penger til, så skal jeg snakke med dem.
Himmelen bryter mørket
Så med ett, fylte et sterkt hvitt lys hele rommet. Thimon forteller at det var som at selve himmelen hadde brutt gjennom mørket.
Mannen som hadde hvisket til han, snudde seg nå mot de andre og kommanderte med en stemme fylt av overbevisning: Slipp ham!
– De nølte først, men noe guddommelig holdt dem tilbake. Så løslot de meg, forteller Thimon undringsfult.
Så skjer noe enda mer underlig. Mannen som hadde beordret han fri, som var han som først hadde lurt han og slått han, strekker hånden ned i lommen sin og tar opp noen kroner. Ta disse og kom deg trygt hjem, sa han.
– Med skjelvende ben gikk jeg ut i natten. Kroppen min bar preg av deres grusomheter, men sjelen min fløt over av takknemlighet. Gud hadde reddet meg, sier han og avslutter:
– Vår Gud lever! Han hører, Han ser, Han frelser. Fienden prøvde å ta livet av meg, men Herren stod i gapet og utførte et mirakel. Gud lever, jeg så ham!