Gjenoppliver historisk grunn
Landsbyen Benagaria, nord-øst i India, vil alltid være viktig for Normisjon. En del av vår identitet. Det var her den norske Santalmisjonen startet sitt virke for cirka 160 år siden, og mye har skjedd siden den tid. Nå tørkes det støv av gamle bøker, slitne bygninger vekkes til liv og den historiske grunnen gjenopplives.
Tekst: Elise F. Osmundsen – Foto: Audun Nedrelid/Arkiv – Publisert: 29.08.2024 / Ferskvare 2
I en liten landsby i jungelen i India, en septemberdag i 1867, legges det ned en hjørnestein som skal få stor betydning for framtiden. Ikke bare skal den få en stor betydning for livet i denne landsbyen, men den er også med på å legge fundamentet til det vi i dag kaller Normisjon.
Men historien vår starter ikke her. Historien starter knappe ni år tidligere, i 1858, i Botsfengselet i Oslo. 18 år gamle Lars Olsen Skrefsrud er tatt for tyveri, og dømt til fire års fengsel.
Kallet
Helt hvordan livet i fengsel opplevdes for en ung gutt på den tiden, er ikke godt å vite. Men at det snur opp ned på Skrefsruds liv, det er det ingen tvil om. Det er ikke nødvendigvis fengselsoppholdet i seg selv som gjør det, men et helt spesielt møte han får der inne på cella si.
For midt i alt det håpløse, møter Skrefsrud håpet selv. Guds ord åpenbarer seg for ham, og han tar imot Jesus som sin frelser. Og kallet kommer. Det er ingen tvil: Skrefsrud skal bli misjonær.
Må finne nye veier
Å få til det skulle vise seg å bli vanskelig. I 1861 slippes Skrefsrud ut av fengsel, men selv om det er både ett år før tiden og med god attest fra selveste fengselsdirektøren, møter han motstand på veien mot misjonærmålet. Hans søknad til Misjonsskolen i Stavanger får avslag, og han får beskjed om at det beste nok er om han holder seg til sitt tidligere arbeid som mekaniker.
Men Skrefsrud gir ikke opp og blir blant annet med den haugianske forkynneren Elling Eielsen Sundve på forkynnerreise i Norge. Skrefsrud har senere omtalt denne tiden med Sundve som sinn gullalder.
I 1862 reiser han til Berlin og begynner sin skolegang ved Gossnermisjonens misjonsskole. Der møter han også danske Hans Peter Børresen, og veien mot misjonærdrømmen ser endelig ut til å åpne seg.
Allerede i 1863 reisen Skrefsrud til India på vegne av Gossnermisjonen, mens Børresen ankommer i 1865.
Dører lukkes og dører åpnes
Det blir imidlertid ikke et særlig langt opphold ute med Grossnermisjonen. Krigen mellom Danmark og Tyskland på 1860-tallet setter stort preg på dette misjonærfellesskapet, og allerede i 1865 forlater Skrefsrud og Børresen Grossnermisjonen.
Men misjonshjertet banker fortsatt, og Skrefsrud og Børresen inngår nytt samarbeid med den engelske misjonæren E. C. Johnsen. Historien fortsetter, og vi kommer til den merkedagen som blir starten på Santalmisjonen.
Den 26. september 1867 påbegynnes grunnmuren for misjonærsenteret i Benagaria, og det markerer starten på et historisk stykke arbeid.
Et utsatt folkeslag
Santalene var, og er fortsatt, en svært undertrykt og utnyttet folkegruppe. De levde isolert og tett på jungelen, og var et vanskelig folkeslag å komme innpå. Ikke minst fordi de hadde opplevd langvarig undertrykkelse av mektige pengeutlånere og det britiske styret.
Men Skrefsrud og Børresen klarte det tilsynelatende umulige, og fungerte på et vis som mellommenn mellom santalene og styresettet.
Skrefsrud og Børresen fikk tillitt blant santalfolket og høvdingene når de fikk se hvordan guden deres helbredet de syke. Skrefsrud var veldig opptatt av de måtte møte de lokale på deres plan, og bringe evangeliet inn i deres hverdag.
Gjennom bønn for, og møter med de innfødte, åpnet det seg en vei inn til dette undertrykte og innesluttende stammefolket. Og Skrefsrud og Børresen begynte dette viktige arbeid for å lette på santalenes levekår.
Arbeid for rettigheter
De etablerte skoler, sykehus og læresentre, og de hadde stor og viktig innvirkning på lover som gjaldt santalenes rettigheter. Blant annet fikk de etablert en lov som sa at santali-land kun kunne selges til santaler.
Dermed ble jordområdene værende hos stammefolket, og de unngikk å risikere å miste landet sitt til pengeutlånerne som tok pant i deres jord. En veldig viktig lov med andre ord.
I tillegg til oppbygging av skoler og sykehus, satte Skrefsrud og Børresen i gang et svært viktig arbeid for språket i området. Santali var på den tiden ikke anerkjent som et offisielt språk og hadde heller ikke noe skriftspråk. Skrefsrud var god med språk.
Han oversatte blant annet Luthers lille katekisme, og han la ned et stort stykke arbeid for å skaffe santalene sin egen salmebok.
Det ble også etablert et arbeid for å oversette Bibelen. Skrefsrud fullførte de fire evangeliene. Her kommer det imidlertid inn en ny viktig skikkelse, som skal få enorm betydning for å ivareta folkets språk og kultur videre.
Et skriftspråk blir til
Teolog og språkforsker Paul Olaf Bodding ankommer Benagaria i 1890, og har et stort stykke arbeid foran seg. Han er allerede godt kjent med Skrefsrud gjennom sine foreldre, og får fort en viktig rolle hos de allerede etablerte misjonærene.
Hans teologiske kunnskaper, samt hans språkkunnskaper, kommer godt med i den videre utarbeidelsen av skriftspråket til santalene. Bodding tar etter hvert over arbeidet med bibeloversettelsen og fullender til slutt prosjektet. Han former også en ordbok på fem bind på santali, samt andre litterære verker. Blant annet tre bind med santalenes folkeeventyr og en bok om santal-medisin.
Bodding utfører et svært betydningsfullt arbeid. Språket som enda da ikke var anerkjent som et offentlig språk, får nå et skriftspråk. Boddings arbeid setter, lik som med Skrefsrud og Børresen, uunnværlige spor blant santali-folket. Noe han fortsatt blir hyllet for av santalene, den dag i dag.
Årene går
Årene i Benagaria og India går. Børresen dør i 1901, og Skrefsrud i 1910. Begge ligger de gravlagt utenfor kirken i Benagaria. Paul Olaf Bodding fortsetter sitt virke som misjonær, og dør i 1938, i Danmark.
Arbeidet i Benagaria har vokst seg større gjennom årene, og har også, takket være mange andre misjonærer som ikke blir nevnt her, utbrett seg til andre stater og folkeslag. Men det er mye som beveger seg i India.
Når krigen bryter ut i 1947 og India blir uavhengig fra Britene, forstår Santalmisjonen at det haster med å overlate arbeidet til de nasjonale. Etter hvert blir det også svært vanskelig for utenlandske misjonærer å komme seg inn i landet.
Det er store institusjoner og mye arbeid som skal overgis til de lokale, og på grunn av diverse konflikter blant de innfødte og deres forskjellige stammene, blir det vanskelig å opprettholde alt arbeidet. Og dessverre forfaller misjonærsenteret i Benagaria med tiden.
Fortid og fremtid hånd i hånd
Men i disse dager gjenopplives endelig denne historiske grunnen, og håpet og tankene for fremtiden i Benagaria er store og lyse. Planene er lagt, og deler av restaureringsarbeidet er allerede startet.
Forhåpentligvis kan vi, om cirka to år, nyte skuet av et nytt og oppgradert historie- og læringssenter. Ønsket er at dette skal bli et sted hvor santalene kan forenes gjennom deres felles historie, og at de skal lære seg å drømme og tenke stort om fremtiden.
Her skal fortiden og fremtiden gå hånd i hånd. Den rike misjonshistorien skal vises frem, inkludert mange av de gamle litterære verkene. Det allerede eksisterende læringssenteret, hvor det foregår ferdighetsopplæring i et bredt spekter av fag, skal fullføres.
Sammen skal alt dette utruste, inspirere og engasjere. Dette er ikke bare et prosjekt for her og nå. Det er noe større. Det er en bevegelse, med også en drøm om en stor betydning for fremtiden.
En forskjell for fremtiden
Det er nesten umulig å forstå betydningen av arbeidet Skrefsrud, Børresen og Bodding startet for så mange år siden, og hvor stor innvirkning det har hatt på santalfolket.
En santal sa en gang: – Om ikke de misjonærene hadde kommet, hadde vi kanskje løpt halvnakne rundt i jungelen her fortsatt.
Om det stemmer eller ikke, er ikke så godt å si. Men en kan uten tvil si at «de misjonærene» har betydd en stor forskjell. Og håpet er at alt arbeidet som har blitt startet der, nå skal bety en forskjell videre også.