Går i familiens fotspor
Det var ikke før jeg satte meg på flyet fra Oslo, at jeg innså hva jeg hadde takket ja til. Et år borte fra familie og venner. Et år med konstant kaos i gatene. Et år med varme. Et år med et folkeslag som ikke snakker samme språk som meg.
Tekst og foto: Lydia Sylta – Publisert: 21.01.2025/Ferskvare 4, 2024
Mitt navn er Lydia Sylta. Jeg er 22 år, og er ettåring for Normisjon i Bangladesh. Nå har jeg vært her nede en liten stund, og det har vært veldig spennende.
I august var landet preget av store uroligheter og demonstrasjoner, og det var usikkert hva som ventet meg. De første dagene bodde jeg hos familien Haaland. Det var hyggelig og trygt å starte oppholdet i landet hjemme hos dem.
Jeg kom til Bangladesh midt i monsoontiden. Hallgeir hentet meg på flyplassen og jeg måtte vente en stund før bilen kunne komme frem. Gatene var oversvømt av en kraftig regnskur.
Har Bangladesh i blodet
Jeg har lenge gått med en stor kjærlighet for Bangladesh, og har vært i både Bangladesh, India og Nepal i oppveksten. Min første tur til Bangladesh var i julen 2008. Da var jeg syv år gammel.
Familien min har vært med i Normisjons arbeid i flere generasjoner, både i Norge og i utlandet. Mine besteforeldre, oldeforeldre og tippoldeforeldre har være en del av Santalmisjonens arbeid i både India og Bangladesh.
Vår historie i India begynte i 1915, da tippoldefar Johannes Gausdal kom dit som misjonær for Santalmisjonen. Tippoldemor Ingrid kom noen år etter. De tilbrakte alle sine arbeidsår som misjonærer ved ulike stasjoner i India.
Min oldemor Elisabeth Dørdal vokste opp i India og reiste til India som misjonær for Santalmisjonen sammen med Ole Dørdal da hun var voksen. Morfar Arne vokste opp i India, og reiste som voksen til Bangladesh for Kirkens Nødhjelp.
I Bangladesh ble morfar kjent med misjonær Jorunn Aadland. De giftet seg og fortsatte å arbeide sammen for Santalmisjonen i Bangladesh.
Min mamma, Marie, har vokst opp i Bangladesh. Vi har altså en lang og spesiell tilknytning til disse landene.
Banglaklær i kofferten
Før jeg reiste forventet jeg ikke noe høy standard på leiligheten jeg skulle bo i. Det gjorde at jeg ble positivt overrasket da jeg fikk se den første gang. Det var fint å flytte inn, selv uten komfyr, vaskemaskin eller dusj som fungerte. Men alt ordnet seg.
Jeg tror nok det har vært en fordel at jeg har besøkt Bangladesh tidligere. Jeg hadde med meg en bunke med fargerike banglaklær i kofferten, og litt kulturell forståelse.
Banglamat og eksotiske frukter har vært en del av min oppvekst. Så jeg følte jeg var litt forberedt på den nye hverdagen i Bangladesh.
Mine oppgaver
Hverdagen min består av mange varierte oppgaver. Primært er jeg her for at barna i Haaland-familien skal ha en trygg voksenperson i hverdagen, i tillegg til sine foreldre. Jeg har ansvar for dem flere ettermiddager i uken, der jeg enten lager aktiviteter for dem, eller følger dem til aktiviteter.
Jeg drar med de to yngste barna til den nordiske klubben for å bade, og jeg drar på klatresenteret og ungdomsklubb med den eldste. En dag i uken har vi klubb hjemme hos meg hvor vi finner på ulike aktiviteter.
I tillegg hjelper jeg til med barne- og ungdomsarbeidet i den internasjonale kirken, og hjelper til på den internasjonale skolen barna går på.
En dag i uken får jeg banglaundervisning. Det er veldig gøy å lære språket, men det er vanskelig. Det er utfordrende å få fram de riktige lydene og huske hva alle ordene betyr. Det hjelper veldig å ha en god lærer. Og så hjelper det å ha en hushjelp som jeg må snakke bangla med, og som øver bangla med meg innimellom.
Jeg har også kunnet snakke på facetime med min mor, mormor og morfar, for å øve litt bangla med dem.
Er en trygg voksen
Nå når jeg er her, hjelper jeg til slik at Hallgeir og Gerd Eli får mer tid til det viktige arbeidet de gjør. Mange av oppgavene kunne man jo tenkt at man kunne leid en lokal barnepike til. Så hvorfor er det akkurat jeg som er her, og hvorfor er jeg viktig?
Jeg er her for at barna skal få en aktiv hverdag sammen med en trygg voksen som snakker norsk sammen med dem. De får en voksen som vil leke og tulle med dem. En voksen som er med i bassenget og i klatreveggen.
De får en voksen som kan svare på spørsmålene de har om det de ser når vi reiser rundt. En voksen som har med 200 plaster med gøye motiver. En voksen som alltid har en mangobar på lur.
En voksen med kristne verdier, og med notatbok og penner i vesken slik at de kan tegne. De får en voksen som tar masse bilder og sender dem til foreldrene. De får en ekstra trygg voksen i livene sine.
Vil møte alle med glede
Jeg er ikke innviet misjonær, men mamma har sagt noe som jeg syns er veldig fint: Jeg er ikke misjonær, men jeg er misjon-nokså-nær. Jeg er kristen der jeg er. Det synes jeg er en utrolig fin måte å se det på.
Jeg er et kristent vitne bare ved å være meg selv i hverdagen. For meg er det viktig å treffe alle mennesker med glede. Alt fra hushjelpen til banglalæreren, og generelt alle jeg møter.
Jeg ønsker å møte alle med glede og et smil. Kanskje det kan gjøre dagen deres litt bedre for noen om jeg smiler til dem. Det gjør hvert fall min dag bedre når jeg smiler til noen og de smiler tilbake.
Jeg finner også stor glede i å møte andre kristne her i Bangladesh. Vi er mennesker med ulik bakgrunn, men vi har noe stort som vi deler. Det er fint å få kjenne tilhørighet på tvers av landegrenser og gjennom økumenisk felleskap.
Stolt tilhørighet
Jeg syns det er veldig kjekt å få reise rundt i Bangladesh og se noe av det arbeidet Normisjon har gjort gjennom generasjoner, som fortsatt eksisterer.
Jeg blir stolt av hva organisasjonen og min familie har fått være med å skape. At de har fått være med å skape noe så fint og bærekraftig. Arbeidet utføres kanskje på nye måter i dag, men uten misjonærene som har vært her før oss, ville det ikke vært det samme.
Jeg er også stolt av Normisjon og det de gjør for at misjonærbarn skal ha det bra. Rundt middagsbordet hjemme i Norge har vi ofte diskutert misjonshistorie, slektshistorie og misjonærbarns oppvekst.
Jeg er stolt av å tilhøre en organisasjon som tar misjonærbarna på alvor. Det er spennende å se kontrasten og utviklingen fra da oldemor Elisabeth vokste opp i India, og frem til nå.
Nå er jeg ansatt for å gjøre hverdagen trygg og god for Haaland sine barn. Det et r fint å være en viktig brikke i misjonshistorien på denne måten.
Et eventyrfult år
Dette blir et år med en herlig familie. Et år med et fantastisk folkeslag. Et år med sjarmerende trafikk. Et år med fargeglade klær. Et år med digge bukser. Et år med aircondition. Et år med fantastisk mat. Et år med læring av språk. Et år med eventyr. Et år med smil. Et år i Bangladesh