For alltid en ressurs i Guds rike

Finn Kolnes sammen med ungdommer i Thailand. Pensjonisttilværelsen er ikke en grunn for å si stopp på misjonsturer.

Finn Kolnes hørte en ung gutt fortelle hvordan han hadde kommet til tro, og gjorde en avtale med Gud: «Hvis jeg får flere år å leve, vil jeg hjelpe unge mennesker å finne ut av livet sitt.»

Tekst: Tonje Haugeto Stang – Foto: Privat – Publisert: 03.10.24/ «Ildsjel-spalte» Ferskvare 3 2024

Den gangen var han fersk pensjonist og bevisst på at han fremdeles var en ressurs i Guds rike.

Finn vet selv mye om tøff oppvekst: Han mistet sin mor som tiåring, og vokste opp med en far som hadde kall til tjeneste blant barn og ungdom, men som ikke forsto at hans første kall var å være far.

– Far bygde Strandleiren på Sola og drev den i samarbeid med NMS, der han var ansatt.

Pengene gikk til leirstedet, ikke til familien, sukker Finn, som har strevd mye med bakgrunnen sin.

I dag fryder 86-åringen seg over at Ungdom i Oppdrag leier stedet av NMS, og legger ikke skjul på at han mener NMS bør gi dem eiendommen.

– Far ville gledet seg over det. Ungdom og misjon var hans visjon.

Hans egne barndomsopplevelser har over tid blitt helbredet når han han brukt tid sammen med UIO-erne på Strandleiren. Nå disponerer han strand-kapellet hver tirsdag, og i det ene sakristiet, der Finn som gutt hadde soverom gjennom lange sommermåneder, har han nå innredet til samtalerom.

Misjonsturens samtalepartner

Som sosionom har Finn alltid brukt tid på både veiledningssamtaler og den mer uformelle praten. Han har et stort hjerte for mennesker som strever, og har hatt både menigheter og kommuner som arbeidsgivere. I mange år ledet han et omfattende arbeid ved Betaniastiftelsen i Stavanger.

– Vi hadde fjorten hus til disposisjon. Det var mer enn vi trengte, og en dag da jeg lurte på hva mer vi kunne huse, kom indremisjonsbladet «For fattig og rik» inn av døren. Jeg leste at det var rift om plassene på bibelskolene.

Da kom ideen om Acta Bibelskole. Betania fungerte som internat, og mye av undervisningen var i IMI-kirken. Et nyttig samarbeid, og for Finn ble engasjementet der starten på en lang rekke misjonsturer.

– Først mange turer til Filippinene med ungdomsteam, og i våres kom jeg hjem etter nye fem uker i Thailand.

Kolnes lovte Gud at om han fikk flere år å leve, skulle han hjelpe unge mennesker å finne ut av livet sitt.
Det har han gjort, både i inn- og utland.

– Jeg har ikke så mange faste oppgaver på reisene lenger, men jeg har mange uformelle samtaler med medarbeiderne underveis. Det er godt å snakke med noen som kommer utenfra.

Finn drar litt på det, men mener nok at han kanskje kan ha bidratt til at det nå er etablert et samtalesenter i Thailand, som en del av IMI-kirkens arbeid.

– Vi eldre trengs

Sammen med kona Else Grethe har han også betydd mye for sjelesorgtjenesten på Skjærgårds. Gjennom 16 ungdomsfestivaler sto campingvogna deres beleilig plassert i krysset mellom veien til Fjellkirken og badestranda.

– Det var fabelaktig. Og gøy! De unge trenger oss, og vi eldre er ressurser, konkluderer Finn Kolnes.

Han innrømmer at han savner eldrearbeid i sin egen menighet, IMI, men han gleder seg over ungdomssatsningen.

– Jeg skrur ned volumet på høreapparatet når lovsangen begynner, men såpass må vi tåle, avslutter ildsjelen fra Stavanger.

Så lenge Gud holder sin del av den over tjue år gamle avtalen, skal han holde sin – og bidra til at ungdom finner utav livet sitt.