Finn ro til å lytte
Hva gjør du for å tømme tankene, senke skuldrene og få ro nok til å slippe Guds stemme til?
Tale skrevet av: Mirjam Artmark Aanensen – Publisert: 28.07.24
Det er fra Astrid Lindgrens Småland jeg skriver mine tanker. Jeg er i en liten landsbygd det det totalt bor åtte familier. Bygden er omgitt av åkrer og steingjerder – og deretter skog. Her jeg sitter ved kjøkkenbordet med store vinduer ut mot veien ser jeg turister passere, de har vært i Katthult.
Noen av dem stopper og tar frem kamera for å fange melkekannebordet ved innkjørselen til mine foreldre med villblomster i bakgrunnen.
Sommerferien er tiden for å gjøre noe annet; en avveksling fra hverdagens travle dager.
Jeg tok med mine fire barn og nabojenta til Småland. Vi har vært heldige med været, og det er badeplasser på alle hold her. Det er lett å få blide barn, både ved og i vannet. Med blide barn blir det også avslapping for meg.
All tid i naturen gjør at samtalene med barna stadig kommer tilbake til undring over Guds skaperverk. Padden vi lekte med i vannet, paddeungen som bare var en halv centimeter, men hoppet veldig godt, de rare soppene og hvor lett det er å tre markjordbær på strå.
Hva gjør du for å tømme tankene, senke skuldrene og få ro nok til å slippe Guds stemme til?
Jeg liker å jogge på skogsstier, kjenne, se, lukte og høre naturen rundt meg. Etter lek og kos, kaos og rop så tar jeg en joggetur i sommerskumringen. Jeg puster ut. Det er ekstra fint ta joggeturer når jeg er andre steder enn hjemme, nye miljøer, nye stier, men samme roen. Når det er mye på jobben eller hjemme så trenger jeg lengre turer, det tar liksom litt tid å roe ned.
Tidlig i år hadde jeg en sånn joggetur, jeg var skikkelig sliten i hodet og droppet en gudstjeneste for å finne indre ro. Jeg var bestemt på at jeg trengte pausen, derfor ble jeg provosert når jeg opplevde at jeg at jeg ble kritisert for mitt valg langs veien.
Jeg løpte samme runde flere ganger. Etter første runden hadde det dukket det opp en eldre mann som matet fugler. Når jeg nærmet meg, sa han til meg:
– Skal du ikke heller bli her hos meg?
Jeg fikk for meg at han pekte på at jeg heller skulle ha vært på gudstjenesten.
– Nei, svarte jeg skarpt og løpte videre.
Det var mange tanker som jobbet med meg om det som hadde gjort meg sliten, jeg klaget på Gud og lot ham gi meg perspektiv. Mannen var fremdeles der når jeg hadde løpt en runde til.
– Skal du ikke hjelpe meg, spurte han.
Og jeg tenkte igjen at det var kritikk til meg, at jeg ikke burde fokusere på å pleie meg selv. Men det var jo nettopp det jeg trengte.
– Nei, svarte jeg skarpt igjen og fortsatte.
Så kom jeg mot slutten av den tredje runden. Jeg hadde tømt mine egne tanker, snakket ut om det jeg syntes var vanskelig.
Så kom Gud dypere enn de der daglige frustrasjonene og snakket direkte til meg om noe som hadde vært sårt for meg de siste månedene. Jeg følte at det vonde endelig slapp grepet. Jeg stoppet der på joggeturen og gråt ut. Etter hvert avsluttet jeg turen, dusjet og kjente at det var enda en nystart. Enda en gang hadde jeg fått en verdifull lærdom fra Gud. Og alt for at jeg tok tid for å pleie meg selv.
Jeg tok tid til en joggetur i Guds skaperverk og fant ro til å lytte til ham.