Får utgjøre en forskjell
– Når behovene er så store, merker jeg at bare det at jeg er der, utgjør en stor forskjell, og jeg ser masse livsglede, selv hos barn som knapt kan røre på seg, sier Laila Adsen om arbeidet på barnehjemmet i Merdekan.
15. november 2018
Tekst og foto Synnøve Aandstad Baghirova og Laila Adsen
Laila Adsen fra Trondheim er volontør for Normisjon i Aserbajdsjan og har arbeidet ved barnehjemmet i Merdekan siden januar. Hun forteller at det er givende å arbeide der, men det er også utfordrende å komme tett på barnas skjebne.
– Det å være tilstede når et barn blir avlevert av en forelder på barnehjemmet og ikke vite om barnet får komme hjem igjen, har vært utfordrende.
Store, små fremskritt
Laila kan fortelle at hun har sett mange små fremskritt hos flere av barna gjennom månedene hun har arbeidet der: Gjennom grovmotorisk trening har flere lært å gå bedre; noen med rullator og andre uten noen form for støtte. Andre øver opp finmotorikken og er det litt for vanskelig å bruke hendene så går det an å bruke tærne. Andre igjen har kommet litt lenger i taletreningen. Selvstendighetstrening er også et fokus, hvor barna øver på sånt som å pusse tenner, kle på seg og spise selv.
– Vi ser også at flere barn etterhvert virker gladere og tryggere, forteller hun.
– En av de eldre guttene har hatt et stillesittende liv, og satt mye stille i en stol i en krok. Han gikk krumbøyd som en gammel mann, hadde så dårlig balanse at han trengte støtte og ble veldig raskt sliten og andpusten.
Etter at Normisjonsteamet gjennom våren regelmessig har tilbudt ham litt enkel gåtrening, har han rettet opp ryggen betraktelig, han går stødig uten støtte og blir gjerne med på en liten dans når muligheten byr seg. Han har også blitt mer aktiv når han sitter, og mer ivrig til å leke med de andre barna, forteller Laila.
Oppmuntrer til aktivisering
– Ei av jentene brukte å sitte å suge på hendene så huden ble hvit og skrukkete og sår. Hun kunne bli bundet fast for å beskytte huden på hendene, men satt da ofte og gråt og dunket hodet sitt mot stolen. Hun har gjennom de siste 6 månedene deltatt i grovmotorisk trening, Theraplay, musikkterapi, samt fått massasje.
Noe annet som har vært arbeidet med i vår, er å få de lokalt ansatte på avdelingene ved barnehjemmet vi arbeider ved til å aktivisere barna mer. I eksempelet med denne jenta har det fungert godt, kan Laila fortelle: En av de ansatte ved avdelingen hun bor på improviserte en uro av snorer og tomflasker over senga hennes så hun skulle få noe å ha hendene opptatt med i stedet for å binde hendene hennes fast, og det har fungert godt.
– Når vi ser henne nå, suger hun nesten ikke på hendene sine lenger, de ser friske og fine ut. Hun har blitt ei blid jente som ler mye.
Sommerkos
Sommer betyr også tid for andre slags aktiviteter.
– Rett før sommeren ble på sitt varmeste tok vi med oss barn ut på utflukter, forteller Laila.
Bare det å få være på tur og komme seg ut var en opplevelse i seg selv for barna. For noen av de sprekeste guttene, var det veldig stas å få kjøre minibuss og se på helt ekte biler som kjørte på veien.
– Den første turen gikk til en botanisk hage. Der fikk barna være på tur i grønne omgivelser og i den svale skyggen av løvtunge trær arrangerte vi en slags piknik, forteller Laila.
– En annen dag dro vi en tur til stranda med en annen gruppe barn. Det var stekende sol, men mulig for barna å ligge på et teppe under en parasoll og leke i sanden. Vi plasket litt i vannkanten og koste oss med frisk frukt og annen mat.
For funksjonsfriske barn som bor hjemme, er det en selvfølge å kunne gå i en park eller reise til stranda, men for disse barna, som ikke har mange muligheter til å komme ut, betyr slike utflukter mye.
Gi en gave til barnehjemmet i Merdekan her!
Teksten sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 3/2018