Et vitnesbyrd til ettertanke

«Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.» Slik starter salme 23, som var salmen som gikk igjen da vi spurte menighetsledere i de ulike kirkene på Cuba om hvilket bibelvers eller løfte de hadde holdt fast på gjennom de siste to årene. 

Reiseblogg fra Tone Julseth Ydstebø  – Publisert: 20.06.22

Svaret overrasket meg, for i den tiden jeg har kjent disse menneskene, har nettopp mangel på ting og tilgang på ressurser for den vanlige cubaner gjort stort inntrykk. Denne gangen var det ennå mer innskrenket enn tidligere. Og det slår meg at jeg trenger å endre hvordan jeg bruker blikket mitt og hvordan jeg reflekterer over det jeg ser.

Det viktigste av alt, Herren er mitt alt, det kan ingen ta fra dem – for et vitnesbyrd! Jeg trenger å se det inn i min egen hverdag og jeg trenger å reflektere over hva det gjør med meg. 

Siden 2018 har Normisjon i regi av et team fra IMI-kirken og region Rogaland ledet Agenda 1 i Santiago de Cuba. Agenda 1 er et tverrkirkelig lærefellesskap for menigheter som ønsker å utruste sine medlemmer til å nå ut med evangeliet. De siste to år har pandemien satt en stopper for samlingene våre på Cuba. Samtidig har det vært utfordrende å lede og gå sammen med det cubanske lederteamet fra stor fysisk avstand og med ustabil internettforbindelse. Vi så derfor behov for en annerledes tur. 

Lydhør til Gud og mennesker

Vi dro en uke til Cuba for å tjene. For å være sammen med de menneskene vi er blitt så glade i, og som vi har savnet å være sammen med. Vi ville være nær, uten annen agenda enn å være lydhør til menneskene og til Gud og hva han sier om og til dem. 

En uke. Tre byer. Sju menigheter. Vi møtte 60 enkeltpersoner som delte sin historie. Vi fikk høre ufiltrert om sorg og smerte. Om kona som mistet mannen under pandemien etter et 50 år langt ekteskap. Gjennom pandemien har hun i motsetning til mange andre vært helt alene i huset med beskjeden påskrevet husveggene: «quedate en casa» (bli hjemme). «Han lot meg være igjen her» sa hun, mens stemmen brast og jeg kjente hennes smerte. 

Sluppet sorgen fri

Den ene lederen i det cubanske lederteamet var nesten ikke til å kjenne igjen. Det blide vesenet, hun med det store smilet, sangen, rytmen og smittende entusiasme, var blitt tilslørt av sorg. Som leder av en menighet hadde hun ikke hatt rom for å sørge over at hennes gravide datter døde av koronaviruset. For i pandemiens hete og krisen som den skapte, var hun fortsatt den lederen alle så opp til og søkte for hjelp.

Men denne historien fikk vi først delt etter vi hadde lyttet til Gud for henne. Det både overrasket og bekreftet Guds kjærlighet når bildet vi fikk var så «spot on» at den forløste smerten i henne. To dager senere skulle vi reise videre, og kvinnen vi forlot var en oppreist kvinne som hadde fått sluppet sorgen fri med et hjerte i ferd med å helbredes. Både hun og jeg anerkjente den radikale endringen på kort tid.

Gud kunne bruke en gruppe nordmenn

Det viktigste vi gjorde var å lytte til Gud for den enkelte. Profetisk betjening er en viktig kultur vi tar med oss når vi har Agenda 1. Det er gjerne nytt for flere vi møter. Derfor gjør det også stort inntrykk når Gud gang på gang bekrefter hans kjærlighet for menneskene på Cuba, og at han også lar det komme til uttrykk gjennom en gruppe nordmenn.

Jeg ser rundt meg, betrakter hus, hjem, familie, venner og de ressurser jeg har og tenker at det viktigste jeg har ikke kan ses, telles eller kjøpes. Å oppsummere en uke på Cuba, lar seg ikke gjøre enkelt. Jeg har ikke jetlag lenger, men noe blir aldri helt det samme og jeg klarer ikke sette fingeren på det. Kroppen er hjemme, men hjertet ble igjen. Det kan ikke forklares, kun erfares.

Siste samlingen vi hadde med lederteamet for Agenda 1 i Santiago ble oppsummert som «en fin avslutning på Agenda 1 Cuba», da den yngste i det cubanske lederteamet umiddelbart utbrøt: «Ferdig!? Vi er ikke ferdig, dette er bare begynnelsen!» Og sant er det, heldigvis!