Tilbake i Mali – endelig!

Glendrangeposten, februar 2021

Utreisen
Den 17. januar satte jeg meg på flyet på vei fra Gardermoen til Paris. Da hadde jeg vært i Norge i ganske nøyaktig ti måneder. Jeg var ganske spent. Hvordan var egentlig koronareglene i Frankrike og Mali? Var jeg sikker på å ha alle papirer med meg? Og hvordan ville det bli å komme tilbake til Mali?

Folk har spurt meg om jeg gledet meg til å reise tilbake. Vel, komfort er ganske vanedannende. Jeg kunne fort vent meg til å pusle rundt hjemme i Norge. Og så er det alle sikkerhetsrapportene og meldingene om utviklingen i Mali. I 2020 var det en økning på 42 prosent på tilfeller av angrep nord og i senter av landet. Det er også en økende kriminalitet med stadig flere ran og innbrudd, også i vest.

Håpløshet og dårlig økonomi er ingen god oppskrift for et trygt og stabilt samfunn. Slike nyheter påvirker meg mye sterkere når jeg leser dem på avstand enn når jeg er i Mali. Sinnsstemningen påvirket også måten å se på Mali på. Det var en merkelig opplevelse å fly inn over Bamako. Et øde landskap i brunt og rødt, med FN-styrkene sine militærtelt og militærfly som dekor. (Det hjalp ikke at maliske myndigheter også har en kampanje for å rydde opp rundt flyplassen og holder på å rive flere bygninger i området.) Det så ut som en scene fra en film om Sudan eller Somalia. Og hit reiste jeg frivillig!

Slike nyheter påvirker meg mye sterkere når jeg leser dem på avstand enn når jeg er i Mali.

Therese Glendrange

Men så kommer vi ut av flyet, og det er som å lande i et parallelt univers. Bortsett fra at de fleste bruker masker, så er det det samme velkjente kaoset på flyplassen. Smilende sikkerhetsvakter slipper meg forbi når jeg må ut for å hente originalen til innreisevisumet mitt. Og jeg kommer like lett inn igjen med bare å hilse og vifte med arket. Det er ingen krav til karantene. Man må bare ha en negativ koronatest som ikke er eldre enn 7 dager. Kjempe enkelt!

.. og hjemkomst!
Det er rett og slett deilig å være tilbake på kontoret. Det er godt å komme hjem. Leiligheten og kontoret har stått tomt i 10 måneder, men ser ut som om jeg bare har vært ute på butikken en tur. Etter mange måneder i Oslo med hjemmekontor og sosial nedstengning er det godt å ha kolleger igjen. Mine maliske kolleger virker også glade for å ha meg tilbake. Noe av grunnen er nok at alle sjekkene som jeg signerte før jeg dro i mars nå var oppbrukt, så ingen fikk utbetalt lønn før jeg kom. Men noe var nok også ekte gjensynsglede.

Litt koronakontroll er det. Alle som kommer på kontoret, må ha maske og vaske hendene utenfor. Men i et land med 20 millioner innbyggere har det vært registrert mellom 11 og 28 tilfeller daglig den siste uken, så korona kommer ganske langt ned på listen over ting man må passe seg for.

Selv om det ikke er karanteneplikt her, hadde jeg et litt tilbaketrukket liv den første uka. Men nå har jeg fått med meg to gudstjenester. Det er godt å være tilbake i et kristenliv der hverdagen blir trukket inn i gudstjenesten. Det var bønn for syke, for de som skulle ut og reise, for de som søker arbeid og for nyfødte. En lærer fikk med seg tre andre damer fram for å synge en lovsang for at skolene endelig har åpnet.

Det var det en del masker å se. Men avstand. Det er helt umulig å få til sånn i dagliglivet i Mali.

Skolesituasjonen for unge i Mali
Siden det kom opp på gudstjenesten, så vil jeg dele litt med dere om situasjonen for skoleelever i Mali. Skoleåret 2019/20 ble sterkt redusert av mange måneder med streik. Lærerne streiket for å få betalt lønn som de ble lovet for flere år siden. Og så streiket de litt lengre for å få utbetalt lønn for de månedene de hadde streiket. Det ble ikke mange måneders undervisning, men de som klarte eksamen for å gå opp et klassetrinn fikk gå videre. De som ikke klarte det, fikk ikke et ekstra år på «rullebladet» (der er en grense på hvor mange år de kan gå om igjen og fremdeles komme inn på videregående.) Så kom korona og skolene ble stengt igjen. De har vært litt åpne innimellom, men da har det vært streik.

Den 25. januar startet skoleåret 2020 / 2021 opp. Myndighetene har foreløpig sagt at skoleåret i år blir på 6 måneder istedenfor 9 måneder (i hvert fall for de som skal ta avgangseksamen). Så de får bare henge i og jobbe. Skolesituasjonen er virkelig et bønneemne. Så mange elever har mistet snart to år på skolen. Og det er i de områdene der de har skole. I nord og i senter av Mali er mange skoler stengt av islamister som er mot vestlig skolegang. Det er en hel generasjon som mister framtiden sin!