Barn som bodde hos sine foreldre
En del misjonærbarn har ikke gått på internatskole og har slik sett aldri vært sendt bort. De bodde sammen med sine foreldre der de var misjonærer. De var for små til å gå på skole, fikk kanskje hjemmeundervisning eller gikk på lokal skole. De er også en viktig del av vår misjonshistorie og har andre erfaringer og utfordringer enn internatskolebarna.
Third Culture Kids
Alle misjonærbarn har det til felles at de er Third Culture Kids (TCK) eller tredje kulturs barn, som det heter på norsk. Det er betegnelsen på barn som har tilbrakt en vesentlig del av barneårene i en annen kultur enn foreldrenes opprinnelige kultur. Resultatet er at en får et forhold til begge kulturer, uten å føle seg fullstendig hjemme i noen av dem. Tilhørigheten knyttes ofte i forhold til andre mennesker som på samme måte har vokst opp «mellom kulturer».
TCK’s lærer ofte tidlig et annet språk i tillegg til norsk og bærer med seg minner i form av lyder, lukter og indre bilder fra det landet de vokste opp i. Det gjelder uavhengig av om en har gått på internatskole eller ikke.
Ressurser og utfordinger
Barn som vokser opp på denne måten får med seg mange ressurser og verdier, bl.a. kjennskap og kjærlighet til andre kulturer, levemåter og språk. En får et større vidsyn enn den som har vokst opp i Norge og lærer å respektere andres verdier. Mange utvikler en stor grad av fleksibilitet og evne til å tilpasse seg andre. De får gode antenner for å lese situasjoner og mennesker, og er sensitive for omgivelsenes krav. Men dette har ofte kostet store anstrengelser og er gjerne et resultat av et omskiftende liv, mye flytting og mange relasjonsbrudd. I tidligere tider ble misjonærene ofte flyttet fra ett sted til et annet ut fra hvor det var størst behov til enhver tid, og det ble mange oppbrudd, også om en bodde sammen med foreldrene sine. Livet som misjonærbarn har hatt store omkostninger, ikke bare for de som ble sendt til internatskole.
De som bodde hos sine foreldre
Fordi misjonsorganisasjonenes fokus i så stor grad har vært rettet mot de som ble sendt på internatskole, har den gruppa misjonærbarn som vokste opp hos sine foreldre ofte blitt oversett. Det har vært en oppfatning av at de var heldige og stort sett hadde det bra. Men virkeligheten er ikke så enkel.
Flere har fortalt at de opplevde seg satt til side som små, fordi foreldrene alltid var ute i landsbyen for å hjelpe noen andre, som var viktigere. Ofte ble barna overlatt til en barnepike som passet på dem. Noen har gode minner knyttet til sin «aja», men andre opplevde utrygghet og ensomhet fordi de ikke fikk den nærheten og tryggheten de trengte av sine foreldre. Også de kunne oppleve at misjonskallet kom først, og at de ikke ble sett og ivaretatt av sine foreldre.
Barn av lærere
En del misjonærbarn bodde hjemme fordi foreldrene deres var lærere på den norske skolen. Det vil si at de hadde en litt spesiell «mellomstilling». De gikk på den norske skolen, men følte seg ikke helt inkludert fordi de ikke bodde på boardingen sammen med de andre. Når skoledagen var over måtte de gå hjem, mens de andre barna hadde et viktig fellesskap på ettermiddag/kveldstid. Noen har fortalt at det skapte en følelse av utenforskap, og at de til tider misunte de som også bodde på skolen.
Utenforskap og manglende kontakt med andre misjonærbarn
En spesiell utfordring for de som ikke gikk på internatskole, var at de kunne være eneste hvite barn på misjonsstasjonen og manglet det fellesskapet som de andre fikk på skolen, hvor en del også var sammen med søsken. Når søsken reiste til skolen, ble de igjen alene. Den støtten som internatskolebarna hadde i hverandre, gikk de glipp av. De var alene om å vokse opp i «sin virkelighet».
I ettertid har mange av disse misjonærbarna følt at de ikke ble regnet som ordentlige misjonærbarn. Samlinger for misjonærbarn har ofte hatt fokus på internatskoletematikk, og de opplevde at de sjelden ble invitert med. Når det har vært undersøkelser om hvordan misjonærbarn har hatt det, har spørsmålene i liten grad berørt deres erfaringer.
Overgangen til Norge
Felles for alle misjonærbarn, enten de gikk på internatskole eller bodde hos foreldrene, var at de på et tidspunkt returnerte til Norge. Det var for mange noe av den aller vanskeligste tiden. Det å skulle omstille seg fra én verden til en totalt annerledes virkelighet, var krevende. De forstod ikke de sosiale kodene, de hadde rare eller gammeldagse klær sett med norske øyne og kjente på utenforskap. Misjonærfamiliene hadde gjerne dårlig økonomi sammenlignet med familiene de møtte i Norge.
Ofte fikk de liten hjelp til å tilpasse seg norsk virkelighet, fordi de voksne ikke forstod behovet. Mange opplevde dessverre mobbing i norsk skole. Det å skulle være med foreldre på kristne møter og bli «vist fram» som misjonærbarn på podiet, er også noe som har skapt vonde følelser hos en del. Vi ser derfor at det å være misjonærbarn har medført utfordringer på mange plan, ikke bare for de som gikk på internatskole.
Respekt for ulike opplevelser
Ut fra dette er det viktig å huske at misjonærbarn ikke er en homogen gruppe. Også fortellingen til de som bodde hos sine foreldre, er en viktig del av misjonærbarn-fortellingene. Alle har sine unike opplevelser og ulike holdninger til misjon og tro. Alle har gjennomlevd sine utfordringer og har med seg sine unike erfaringer.