Drømmen om et nytt barnehjem

Det startet i 2015 med to barn. Nå er det slitte huset fullt, og Marie Boubane drømmer om å bygge et nytt og bedre hjem for barna på barnehjemmet som hun driver i Øst-Senegal.

Tekst og foto: Silje Svanholm Skogesal – Publisert: 26.04.23

15 dager gammel og seks måneder gammel, mister Mohammed og Ibrahima foreldrene sine til HIV og etterfølgende sykdom.

Marie Boubane kommer i kontakt med dem gjennom jobben sin i en organisasjon som hjelper HIV-syke i Senegal. 

En del av jobben hennes er å bistå når barn må omplasseres fordi foreldrene går bort eller blir for syke til å ivareta dem. Men det var ikke lett å finne omsorgspersoner til de to guttene. Marie bestemmer seg for å ta vare på dem selv, inntil videre. 

Det blir starten på et barnehjem hvor det i dag bor 14 barn. 

Damen med det store hjertet

Barnehjemmet til Marie består av et slitt murhus med en stor hage, som Marie betaler høy husleie for. Hun driver barnehjemmet alene, men har ansatt fire damer som hjelper henne med de daglige oppgavene. 

Nye barn kommer til henne via henvendelser et offentlig kontor i Senegal, som kan sammenlignes med barnevernets funksjons i Norge.

Jeg møter henne i kyllinghuset i hagen, der hun er i gang med å måke strø. 

– Får du hjelp av noen til å stelle kyllingene? spør jeg. 

– Nei, arbeidet med hønene gjør jeg selv, svarer hun og ler. 

Vi går ut, og lukker dørene godt etter oss så ikke sultne katter kommer inn. Marie er ei sterk dame med et stort smil og godt humør. Hun går rolig rundt på tunet, barna følger etter henne og vil alltid bli båret. Marie løfter dem opp, og hvis hun sitter så har hun plass til to. 

Hun vet at barna trenger fysisk nærhet. Hun ser på dem og snakker til dem.

Mange ville gitt opp

Selv om det er flere damer på tunet så trekkes barna mot Marie. 

Det er lett å se at hun har et stort hjerte for barna som bor hos henne, og at hun har kunnskap om hva barn trenger. Og det er vanskelig å ikke lure på hvordan hun egentlig orker. Dette er ikke hennes egne barn en gang, mange ville gitt opp.

Hennes tålmodighet og utholdenhet virker grenseløs. Barna gir henne aldri fri, de strekker konstant armene mot henne og det er alltid et barn som trenger noe. 

Vil hjelpe utsatte barn i Senegal

– Det er veldig oppmuntrende når jeg ser at jeg lykkes i å hjelpe barna. Det er det som driver meg, forteller Marie.  

– En gang da jeg tok imot et tvillingpar fra byen her sa naboene og familien rundt til meg at det ikke kom til å gå, at tvillingene kom til å dø. Og det kom ikke til å være bra for meg hvis de døde etter at jeg hadde tatt imot dem. Men når barna overlevde hos meg og vokste opp så ser jeg at jeg klarer det. Jeg blir veldig oppmuntret av det. 

Marie har vokst opp i en landsby som Normisjon i dag har arbeid i. Som liten jente gikk hun på den katolske barneskolen som fortsatt ligger her i byen. Etter skolegang fikk hun jobb som hushjelp hos de katolske nonnene i nabobyen. Hun jobbet også noen år i hovedstaden Dakar. Etter noen år borte kom hun tilbake og tok småjobber her og der. 

– Jeg har jo ikke mye utdannelse. Og jeg fikk ikke mye i lønn, men jeg trengte ikke mye heller. 

I 2006 fikk hun jobb med å følge opp HIV-syke i og rundt byen. Selv om hun nå driver barnehjem på fulltid har hun fortsatt engasjement i HIV-arbeidet i regionen. 

Alt uten offentlig støtte

Det er umulig å ikke bli imponert når man hører hvordan Marie får barnehjemmet til å gå rundt. Hun får ingen offentlig støtte til å drive barnehjemmet. Alt er basert på pengegaver som hun får fra små lokale organisasjoner og privatpersoner. 

Hun må ta hånd om husleie, mat og utstyr til barna og seg selv, lønn til de ansatte, skolegang og medisiner. For å klare å dekke alle utgiftene har hun nylig startet med kyllingoppdrett i hagen, der 250 middelstore kyllinger akkurat nå bor i et stort hønsehus. 

Siden 2015 har flere barn bodd hos Marie og mange av dem har fått nye hjem. 

– Det har nok vært mellom 25-30 barn her inkludert de som bor her nå, sier hun. 

De fleste av dem er ganske små. De bruker bleie og klarer ennå ikke å sitte oppreist. Når de ikke sover formiddagslur eller spiser ligger de stort sett ute på madrasser, for det er ute på gårdsplassen at livet skjer. 

Flere får gå på skole

Én liten gutt stabber rundt på små ben. 

– Han skal kanskje gå i barnehagen fra høsten av, sier Marie og peker på den lille gutten.

– Han kunne gått i barnehagen allerede, men jeg pleier å vente til ungene kan snakke slik at de klarer å kommunisere med de som jobber i barnehagen. Da vet jeg at de blir behandlet bedre, beskriver Marie. 

Fire av barna deriblant Mohammed og Ibrahima, er i skolealder. De går på den katolske skolen.

– Skolen gir meg rabatt og jeg betaler halv pris i skolepenger. Skolepengene blir sponset av en lokal organisasjon. I tillegg betaler jeg for leksehjelp for barna to ettermiddager i uka, sier Marie. 

Hverdagen på barnehjemmet

Gårdsplassen utenfor barnehjemmet er stor, det er en hage foran huset med flere skyggetrær. Lekene ligger strødd rundt omkring – som vanlig i en hage der det bor barn. Maten lages ute i store gryter over bålet. 

Marie har ansatt ei dame som tar seg av all matlaging. I tillegg er det ei dame som vasker klær, ei som er der på natta sammen med Marie, og ei som hjelper til på dagtid. 

– Jeg klarer ikke å være her alene om natta, det er så mange av barna som trenger meg da for de våkner ofte, sier hun. 

Inne i huset er det tre soverom. I det ene rommet bor skolebarna i hver sin seng. Marie og nattevakta bor i hvert sitt av de andre rommene. 

Utenom deres egen madrass står det fem sprinkelsenger på hvert rom. En til hvert barn. Stort mer er det ikke plass til.

Vil utvide barnehjemmet

Marie ønsker seg mer plass og et bedre hus. Hun peker og viser, huset er veldig slitt og det er ikke bra å ha små barn boende her sånn som det er nå. Dessuten leier hun, og husleia er dyr. 

Og det har skjedd noe, i løpet av det siste året har Marie fått en større pengedonasjon. For det er mange i byen som kjenner til barnehjemmet og noen gir pengegaver når de har noe ekstra. Pengene har gjort det mulig for Marie å kjøpe en tomt, og hun har bestilt byggetegninger for nytt hus. 

– Jeg har ikke fått nok til å dekke byggingen av hele huset, men det hjelper et stykke på vei, sier hun. 

Marie smiler og forteller livlig mens hun viser fram tegningene. Hagen blir ganske mye mindre, men det blir stor plass inne i huset. Fem soverom og kontor. 

De eldre barna

Drømmen om det nye barnehjemmet er i ferd med å oppfylles. Byggingen kan forhåpentligvis starte i år. Men drømmene til Marie stopper ikke der. Hun sier at det er et behov for å hjelpe de større barna, de som ikke kan komme tilbake til storfamilien etter at de har vært hos henne. 

– Da jeg startet med barnehjemmet tenkte jeg at barna skulle være hos meg i maksimum tre år. 

Og det får hun stort sett til. Men Mohammed og Ibrahima blir kanskje boende. Og det fins andre barn og ungdommer i byen med behov for et sted å vokse opp. Der de kan få undervisning og opplæring som gir dem mulighet til å få en jobb.

– Jeg har allerede kjøpt en tomt, sier Marie. Og jeg er på utkikk etter folk som passer til jobben. 

Finansieringen sier hun ikke noe om. Det kan jo legge seg til rette etter hvert. 

Lønner en ansatt

Normisjon har valgt å støtte barnehjemmet til Marie ved å betale lønnen til én av hennes ansatte. Det er ikke snakk om et stort beløp, men hun er svært takknemlig og sier at det hjelper henne mye. Vi er forsiktige med å gi et stort beløp og derfor gjøre barnehjemmet avhengig av pengegavene våre. Vi ser at Marie får pengegaver lokalt. 

Utsendingene i team Senegal kommer jevnlig på besøk og gir oppmuntring og selskap. Av og til har barna fått leker eller utstyr som trengs. En sandkasse har blitt bygd til barna. Nylig deltok også Marie på ICDP-kurs (et av Normisjons satsningsprosjekt), et samtaleprogram for å styrke måten voksne samhandler med barn.