Døråpneren
i bursdagsgave av venner før han begynte å drikke kaffe, og har «siden ikke sett meg tilbake
Gunnar Amadeus Høyland Syvertsen er arvelig belastet. Foreldrene var engasjert i menighetsarbeid sammen med andre forbilder som trofast la til rette for at han og andre skulle finne sin plass i fellesskapet.
Tekst og foto: Tonje Haugeto Stang, publisert 08.08.24 / Ferskvare 2
Nå har Syvertsen selv mange baller i lufta. En av dem er kaffebaren Gode bønner.
– Jeg brenner for å spre evangeliet om god kaffe og om Jesus Kristus, smiler Gunnar og kaller det «to bestanddeler for et godt liv».
Ideen ble født på Skjærgårds, der Gunnar med venner i flere år har brygget god kaffe. I vinter ble Gode bønner registrert som et kaffe-lag i Acta med base i Storsalen, felles-skapet hans de siste ti årene. Drømmen er å oppgradere kirkekaffen.
Rydder gjerne
31-åringen er opptatt av at folk skal hygge seg, og bruker gjerne mange timer på å rigge og rydde.
– Jeg har plukket konfetti i halvannen time – og nytt hvert minutt fordi det var verdt det, forklarer han. Humor og glede er viktig begreper for Gunnar, men han tar gjerne de litt usynlige jobbene.
– I Stordalen er jeg lydmann i et gudstjenesteteam, og jeg har vært med i forbønns-tjenesten. Begge deler er fint – og trengs.
– Men jeg er heller ikke motstander av å showe litt på scenen, erkjenner han. Når Storsalen arrangerer julebasar til inntekt for Kompis, Actas misjonsprosjekter i India og Bangladesh, stiller Gunnar gjerne som konferansier. I forkant har han brukt timevis på å skaffe premier til det viktige førjuls-arrangementet.
– Vi har alltid noen fine premier, men det meste er sånt som bruktbutikkene ikke får solgt, ler han og påpeker at basar dypest sett handler om fellesskap og å gi til misjonen.
– Og egentlig brenner jeg kanskje mest for det. For kirke, sier han når han får tenkt litt.
Sparsommelig livsstil
To viktige valg ligger til grunn for å få tid til et ganske omfattende, ulønnet engasjement: en sparsommelig livsstil og en deltidsjobb. For tiden har han en liten stilling som menighets-arbeider i Frikirken og noen løse, honorerte oppdrag.
– Jeg lever ikke asketisk, men jeg blir mer bevisst på hva som er viktig, på tids- og pengebruk, av å leve sånn, sier han.
Han kaller seg helst en «døråpner»:
– I jobben åpner jeg iblant dører – fysisk – for noen som skal leie kirken. Andre ganger forkynner jeg. Det handler også om å åpne dører. Det samme gjelder kaffe, som en vei til den gode samtalen.
– Som singel har jeg mulighet til å legge opp hverdagen slik jeg gjør, avslutter Gunnar. Han er åpen for at livet kan se annerledes ut etter hvert, men akkurat nå håper han at han også inspirerer andre til å tenke litt annerledes.