Brev fra Karen Ekern, februar 2019

Ute blåser det friskt i dag, og vi er inne i årstida med mye støv i lufta. Nattetemperaturen som hadde begynt å bli plagsomt høy, er litt lavere igjen.

Dagene går sin gang, og jeg kom til å tenke på en en gammel Kingo-salme:

Sorgen og gleden de vandrer til hope,
lykke og ulykke kommer på rad.
Medgang så ofte på motgang vil rope,
solskinn og skyer de følges og ad.
Jorderiks gull er prektig muld.
Himlen er ene av salighet full.

I går hadde de festmiddag på bibelskolen for å feire en ny, liten gutt. En av elevene kom dit med en gravid kone, og for en uke siden fødte hun. Rektor er stolt og beæret over å ha blitt oppkalt. Fødselen har styrket fellesskapet mellom alle på skolen, sa han.

I en nabolandsby til Goundara er det sorg. Tirsdag døde den eneste kristne der. Han kom ikke til julefeiringa vår fordi han var sjuk. Jeg trodde han hadde malaria som så mange andre. Han dro til Ossobidjanja i romjula og ble der over en måned. Så ble det etter hvert klart at dette var mer alvorlig, og jeg skjønte at det nok var leverkreft. Han ble kjørt hjem til landsbyen og døde der ei knapp uke seinere. Ledere fra kirka i Ossobidjanja dro med en gang for å ordne med kristen begravelse. Nå vet alle der at de kristne tar seg av de døde på en respektfull måte og at begravelsen foregår på ordentlig vis. De sa etterpå at de vil høre mer om kristen tro, så de har lovet å komme tilbake. Jeg planlegger å dra på kondolansebesøk sammen med folk fra menigheten her. Mange her kjente ham fordi han gikk på bibelskolen for noen år siden, og han senest var her på Agenda 1 i oktober.

Tidligere var det mange misjonærer her; også barnefamilier. Da var det en egen norsk skole. Bygningen ble solgt for noen år siden, og den er blitt privatskole. Der har det stort sett vært undervisning hele tida, selv om lærerne på de offentlige skolene streiker. En av dem som fryder seg over å få gå på skolen, ser dere her.

Hun springer til skolen hver morgen, og hver gang jeg kommer på besøk, viser hun fram skoleboka si. Det er ei kladdebok der hun skriver løkkeskrift på fransk og regner veldig vanskelige stykker for en 2. klassing. Hun er flink og skjønner heldigvis mye av det de holder på med, selv om vi norske ikke begriper at ungene kan lære stort med en slik pedagogikk.

På de andre bildene er hun sammen med mor, søstre og noen hun er tante til. Den minste er jenta som ble kalt opp etter meg i fjor.

De var noen dager på besøk hos mor/bestemor for å se hvordan det gikk med henne. Hun hadde det fryktelig vondt i flere uker fordi hun hadde tannverk. Til slutt fikk vi overtalt henne til å bli med på sykehuset der det er en tannlege. Hun var veldig redd, og det måtte mye bønn og overtalelse til før hun turte å trekke den vonde tanna.

Selveste kirkepresidenten fortalte henne om hvilken lettelse det var for ham å få trekt tenner, og han forsikret henne om at med bedøvelse var det ikke vondt. Liv fulgte henne til tannlegetimen , og de gjorde en stopp så kirkepresidenten og flere andre fikk bedt for henne en siste gang rett før tanna skulle ut. Etterpå har hun vært glad, smilende og lettet over å slippe tannverken.

I går kveld var jeg i kirka der jeg har begynt med konfirmantundervisning sammen med to andre. Begge har gått på bibelskolen. Det er 12 ungdommer som har møtt opp; 8 gutter og 4 jenter. Det er ingen menigheter med regelmessig konfirmantundervisning enda, og her er det flere år siden forrige gang. Ungdommene er derfor stort sett mye eldre enn konfirmanter pleier å være i Norge. Flere av dem går på videregående. I går fikk de bibler på fransk. Tidligere har de fått nytestamentet på bambara eller kasonké. Vi prøver å få dem til å bli kjent med bøkene i Bibelen , så de kan lese selv, men det er ikke så enkelt når ikke alle snakker samme språk. Dessuten har de ikke lært å lese på annet enn fransk, så ikke alle tar det like lett å lese sitt eget språk.

Senere i dag skal jeg til ferjeleiet og selge bøker. Det føles faktisk mer og mer meningsfullt å selge bøker på lokalspråket og selge noen leseopplæringsbøker som gjør det enklere for dem som har gått på skolen å få til å lese bøker på sitt eget språk.

Her er to som er lærere nord for elva. De kjøpte med seg bøker og så verdien i å kunne samme språk som elevene sine.

Hilsen Karen

Tusen takk for gaver til arbeidet. Kontoen er som før: 1503.02.13537, merk med 401 000, eller gi med kort her.