– Bønn er relasjon

Bønn har alltid stått sentralt i IMI-kirken i Stavanger, forteller Anne Lunde og Martin Cave. Men fra å være et mer behovsorientert arbeidsredskap har bønn utviklet seg til å handle om relasjon. Og hvile i Gud.   

Tekst og foto: Per Arne Gjerdi

Opprinnelig på trykk i Agenda 3:16. Agenda 3:16 er et av Norges største kristne magasiner og er eid av Normisjon. Les om spesialtilbud på magasinet på agenda316.no!

IMI-kirken har vært opptatt av bønn i alle år. Å søke Gud er noe av kjernen i det vi holder på med, sier Anne Lunde. Hun har arbeidet i Normisjons-menigheten i Stavanger siden 2009, med ansvar innen bønn og veiledning. 

Et tidlig minne av bønn har hun fra da hun ble kristen som 14-åring.  

 – Da jeg skulle vitne første gangen, og knapt visste hva et vitnemøte var, kom Matteus 7,7 til meg: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» De ordene har fulgt meg siden. Dette at vi får lov til å komme til Gud.  

Be under alle forhold 

– Gud vil alltid komme til oss. Men det at vi har muligheten til å be til ham under alle forhold, åpner for en kontakt som er utrolig viktig. Og det har jeg med meg inn i alt som skjer her i IMI-kirken. Vi har alltid tilgang til Gud, med en åpen himmel over oss, sier Anne. 

Sammen med mangeårig IMI-pastor Martin Cave leder hun menigheten i bønn og lovsang hver tirsdag. 

– Jeg har lært mye av å være med på dette. At Gud taler til oss. Og at vi kan høre Guds stemme og gå for det han minner oss om, forteller Anne. 

Les flere saker fra Agenda 3:16 her

Bønn i mange varianter 

– Jeg leder også forbønnstjenesten i IMI-kirken, og der trener vi folk i det å lytte til Gud. Vi er jo helt avhengige av Gud og det han meddeler oss. 

IMI-kirken har i dag om lag 70 forbedere som betjener menigheten etter søndags­gudstjenestene og på kveldstid ellers i uken.  

– Samtidig ønsker vi jo at forbønn skal være en del av menighetens liv hele tiden, ute i hverdagen der vi møter folk. Her på huset vil jeg si at bønn lever i alt vi gjør, og skjer i mange varianter. Som stab møtes vi jevnlig til bønn. Og vi har mye lovsang og tilbedelse, sier Anne. 

Mange slags behov 

 – Ja, bønn har alltid vært sentralt i   IMI-kirken, bekrefter Martin. Da han og kona Irene ble engasjert i misjons­arbeid på 1970-tallet var bønn syno­nymt med mange slags behov. 

– Bønn hadde for oss et sterkt preg av at «Gud, nå må du gi oss det vi trenger, for vi skal nå mennesker med evangeliet». Bønnen var en del av arbeidsutrustingen vår, og alltid behovsorientert. 

Da IMI-kirken flyttet inn i sine nye lokaler i 2001, etter å ha brutt opp fra det tradisjonsrike bedehuset som engang het Stavanger Indremisjon, var bønn fortsatt knyttet til store behov. 

– Men etter hvert ble bønn ikke primært et arbeidsredskap, men en relasjon, forteller Martin. 

Trenger ikke å si så mye 

Han husker særlig hvordan menigheten hadde bedt mye for en kvinne med alvorlig diabetes:  

– Da hun døde, satt jeg igjen med skyldfølelse for ikke å ha bedt nok. Det gikk flere år da jeg ikke orket å be for folk med sykdom. Men så skjedde det en bevegelse, der jeg etter å ha sett bønn som redskap og aktivitet, oppdaget at bønn er relasjon. Hele livet forandrer seg da. Fordi det ikke handler om hva du gjør, men hvem du er, nemlig et barn av Gud i det høyeste. Og hvis bønn er relasjon, trenger du heller ikke å si så mye, poengterer IMI-pastoren. 

– Jeg bruker av og til eksemplet med Jesus som sto tidlig opp for å be. Trengte Jesus å be om noe som helst? Eller ba han fordi han rett og slett han hadde behov for relasjon? I det kaoset og kavet han hadde rundt seg, trengte han bare å være hos sin Far, sier Martin. 

– Når Jesus i Johannesevangeliet så mange ganger kaller Gud for Far, så handler det ikke bare om posisjon, men relasjon.  
«Men det skjedde ingenting» 

Martin gjentar at bønn i IMI-kirken har gått fra å være behovsorientert til i stadig større grad bli noe som uttrykker relasjon.  

– Det behovsorienterte er fremdeles en del av den virkeligheten, men må holdes sammen med relasjon. Ellers mister vi forutsetningen for å hvile i bønn. Hvis ikke vi erfarer bønn primært som relasjon, ender vi opp med: «Vi ba jo, men det skjedde ingenting.» Det er viktig ikke minst for oss som er frimodige på å spørre om det er noen vi skal be for. Uten denne hviledimensjonen ved bønn, kan det bli krevende å se at ikke alle syke vi ber for blir friske. 
Sunt menneskelig 

– Er dere bevisste på dette med å tro på helbredelse ved bønn, uten å gi syke mennesker falske forhåpninger? 

– Ja, jeg vil si at vi er ganske sunne. Noen vil kanskje si vi ikke er det. Men vi lever sterkt åndelig og sunt menneskelig, og må klare å ha to tanker i hodet, sier Anne. 

– Vi vil aldri slutte å be for noen som har kreft. Samtidig må vi stikke fingeren i jorda og si at ikke alle blir friske. Og når det kommer så langt, må vi også hjelpe mennesker med å forholde seg til at de kanskje kommer til å dø, understreker hun.  

– Men vi har også hatt kreftsyke vi har bedt for som er blitt friske. Og så har vi hatt andre her som ble frelst. Det er jo fantastisk. Gud opererer på ulike områder. 

Gir ikke Gud skylda 

– En grunnleggende verdi hos oss er at vi aldri gir den syke skylda. Vi tar selv ikke skylda, og vi gir ikke Gud skylda. Men vi ber Gud om å hjelpe oss å se og forstå det som skjer. Vi er ydmyke for mysteriet, understreker Martin. 

– Når vi er så frimodige og forteller hva Gud gjør, får vi ofte spørsmål om hva vi gjør når Gud ikke helbreder. Det er uansett ingen logikk i disse tingene. Men vi våger å be til Gud så lenge han ber oss om å be. Samtidig som bønn er vår aktivitet, er bønn kanskje vel så mye å stille seg slik at vi ser Herrens velgjerninger, sier Martin. 

– Hvis bønn er relasjon, er jeg med på det Gud holder på med. Det vi hviler i som Jesu etterfølgere er at han har lovet å la sitt nærvær gå foran oss.  

«Se, jeg står for døren» 

 – For meg er bønn veldig mye det jeg leser i Johannes’ Åpenbaring 3,20, sier Anne og siterer:

«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.»  

– Her møter vi også det relasjonelle. Og for meg blir det konkret når jeg sitter ved kjøkkenbordet hjemme og er i Guds ord. Da kan jeg høre Guds stemme til meg. Og jeg får erfare Guds kjærlighet.  

Problemer med å be 

– Bønneformen har for mange blitt et problem, mener Martin. En gang han underviste om bønn, fortalte han: «Når jeg ber, må jeg gå.» Med andre ord: Bønnelivet fungerer best når han er i bevegelse. Da var det en som responderte: «Det kan jo jeg også gjøre. For når jeg sitter stille og skal be, tenker jeg på alt annet.»  

– Dette med bønneform er så individuelt. Og tenk på alle som sier at de ikke får til å be. Jeg har inntrykk av at de som skriver bøker om bønn er eksperter og introverte. Det burde finnes hundre forskjellige slags bønnebøker, fordi vi mennesker er skrudd sammen så forskjellig, sier Martin.   

Og kanskje er det beste rådet til mange å legge vekk bøkene, mener han, og finne sin egen måte å be på, i relasjonen til Gud.