Er Jesus relevant i 2024?

Tekst og foto: Heidi Owesen Roland Publisert: 15.aug 2024

Arendalsuka 2024 er i gang. Det er i år over 1800 arrangement, og det er ventet at nærmere 160 000 besøkende i Arendal i løpet av denne uka.

I Sørlandskirken tirsdag morgen var det et seminar med tittel «Er Jesus relevant i 2024? Det ble ikke gitt et konkret svar på det, men det ble noen fine samtaler i sofaen.

Møttes på en flyplass

I første del var det en samtale mellom Linda Andernach Johannesen, forkynner, forfatter og foredragsholder. Den andre i sofaen var Peder Kjøs, psykolog, forfatter og foredragsholder. Linda er kristen, Peder er ateist. Begge har en oppriktig nysgjerrighet på hva den andre tenker om Jesus og om det som er skrevet om ham.

Begge står støtt i sin overbevisning, og begge opplever at dette er viktige ting for folk flest å snakke om. Uansett ståsted.

Vennskapet til Linda og Peder startet på en flyplass, de kom i samtale, og det har blitt mange samtaler etter det. De startet med å fortelle hvordan de møttes. Kjøs var på en konferanse om frivillighet fordi han har snakket en del om frivillighet spesielt under corona, og den enormt betydning frivillighet hadde under pandemien. Siden arrangementet var i en kirke, dro han fram symbolikken i et bilde av Noahs ark.

– Da tenkte jeg at siden vi var i en kirke, og jeg interesserer meg litt for sånt. Jeg synes bibelhistorie er spennende. Så mange av illustrasjonene mine var religiøs kunst. Spesielt et bilde av Noahs ark. Som er et veldig spesielt og fint bilde av Noahs ark. Det er etter at arken har landet. Nesten alle bilder av Noahs ark er enten når den er i høy sjø eller at de laster ombord alle disse dyrene. Men på det bilde laster de ut alle dyrene, og begynner å få i gang liv i en våt og ødelagt verden. Så det ble en litt artig illustrasjon og bilde på hvordan det var når pandemien var over.

Det er veldig interessant å høre på Kjøs fortelle, og han snakker veldig med respekt og undring på dette med den kristne tro.

Johannesen forteller videre om hennes forhold til det å tro. Hun har lyst til å sette ord på troen sin, lyst til å dele troen sin.

– Jeg har lyst til å dele, for jeg opplever at det er noe viktig, jeg opplever at det er sant, jeg opplever at det er noe som angår livet mitt. Og jeg har lyst til å snakke om det til mennesker som både tror og ikke tror. Men så er det ofte litt trøblete fordi det er så masse som stenger, det kan være så mange fordommer som jeg har og som andre kan ha. Det er så mye greier imellom. Men så fikk vi den her låvedøra slått ut som gjorde at vi kunne hoppe bukk over de greiene. Så var vi rett på det som det faktisk handler om, og det var veldig spesielt.

Troen på samtalen

De har begge mer tro på samtalen, enn overtalelsen. Kjøs forteller at psykologien som fag har et forhold til religion. Som går ut på at religion fortolkes i lys av psykologisk teori.

– Hva hvis man prøver å se det på en annen måte, hva hvis man prøver å ta religiøse fenomener, religiøse følelser, religiøse erfaringer og opplevelser. At man prøver å ta det sånn som psykologer mener vi skal ta folks opplevelser. Prøve å ta det på egne premisser. Prøver å ta det på alvor, prøver å skjønne hva de er. Og det er ganske vanskelig, jeg synes det er vanskelig.

Derfor synes Kjøs det har vært fint å ha samtaler med Johannesen. Samtidig som hun har snakket om sin tro har hun også vært veldig interessert i hvordan det i all verden er mulig å være ateist. Da sier Johannesen at Kjøs har en større tro enn henne. Fordi han klarer å leve med det at verden bare har skjedd. Samtidig som Kjøs ikke klarer å tro at det fins en Gud der ute. Så sånn sett er de like, bare på hver sin kant.

Kjøs synes det har vært interessant å snakke om Jesus med Johannesen. Kjøs tenker på Jesus som en person som har satt veldig dype spor, og er en veldig interessant skikkelse. Uansett hvilket forhold du har til kristen tro.

«Hva er Jesus for slags fyr?», spør Kjøs.

Gud blir menneske

De snakker videre om Jesu fødsel, Kjøs viser en rekke bilder som er mange hundre år gamle der motivet er Jesu fødsel. Et bilde rører han spesielt. Det er ett bilde av Pieter Bruegel fra 1563. Johannesen synes det er veldig fint at Kjøs blir rørt. Men hun blir ikke så rørt av maleriet, men hun blir rørt av fortellingen bak.

At Gud blir menneske, at han tar det ekstreme steget og blir en av de han har skapt. Han bygger på den måten en bro mellom menneske og skaperen. På den måten skaper en gjenopprettelse av nærhet.

Hva er frelse?

De er snakker videre om Jesu fødsel, og Kjøs spør seg om man trenger å bringe Gud inn i historien.

– Jeg tenker at det som liksom er essensen i hele den historien er at det handler om på en måte sårbarhet for frelse. Hvis man er ateist sånn som jeg er, hva er frelse? Hva er det du skal frelses fra?  Jo, du skal frelses fra å tro at du er det viktigste i verden. Og at du er sentrum i universet, og at alt handler om deg. For hva er det som er feil egentlig? Når er det galt? Jo, det er når vi tror det. Så man må få blikket opp å se på noe annet. Så hva er det som er mest egnet til det, jo det er sårbarhet. Og det er et lite barn, det vekker trangen til å ta vare på. Og det vekker fokuset på det barnet, og det fantastiske det er å få barn. Du får så fokus på noe som er mye viktigere, og større enn deg selv. Og du setter alt annet til side. Men så da tenker jeg blir den historien noe bedre av at man bringer Gud inn i det?

Dette gir Johannesen ett godt svar på, hun synes det tilfører en større dimensjon som gjør at det rommer enda mer. Det er som å gå fra svart-hvitt til farge-tv.

De avslutter samtalen med at de har respekt for hva den andre tror, og at begge er interessert i det begge tror på. Og at dette er et godt utgangspunkt for gode samtaler.

Er vi ferdig med synd?

I del to skjer det et skifte i sofaen. Inn kommer forfatter og foredragsholder Peder Tellefsdal, som skal styre samtalen med Peder Kjøs og pastor, forfatter og leder i Pinsebevegelsen Øystein Gjerme.

De har en samtale om ordet synd.

Arendalsuka skriver følgene om denne samtalen;

Ordet “synd” brukes i dag kanskje mest i sammenheng med desserter, men tidligere var det en viktig del av det moralske språket, og det beskrev en grunnbetingelse ved det å være et menneske. 

Tellefsdal starter samtalen med å spørre Gjerme.

«Dette begrepet synd hva er det egentlig, slik som det forståes i den kristne tradisjonen?«

– Kanskje det beste bildet er hentet ifra bueskytter banen, man setter opp en blink. Så når man da skyter pilen og bommer, så er det synd. Man bommer på det som er målet. Og i den kristne teologien så er det slik at Gud han definerer en standard gjennom loven, gjennom sin vilje. Og den er klinkende klar, loven er like mye Guds ord som evangeliet. Så derfor så er det viktig at når vi skal forkynne slik at folk skal komme til tro på Jesus, så trenger vi å synliggjøre Guds standard, og hvordan vi mennesker ikke når opp til denne standarden. Og dermed så vil lutheranere si det slik at loven dermed er Guds nei. Det er meldingen om at dette får vi ikke til, og så er evangeliet de gode nyhetene til alle mennesker. At Gud har fått det til for oss, derfor så er det et sentralt begrep i den kristelig forkynnelse, og et viktig begrep i den kristen forkynnelse.

Hverdagslig forhold til synd

Tellefsdal sier videre at det er interessant å tenke på hva som skjer med oss og samtalen vår, og i samfunnet vårt. Hvordan vi tenker på oss selv som en del av samfunnet når vi slutter å bruke dette ordet.

– For jeg tror det er rimelig å si at vi langt på vei har sluttet å ha et hverdagslig forhold til ordet synd. Det kommer sikkert forskjellig assosiasjoner opp i hodet til folk når jeg sier ordet synd. Men blir fenomenet som det ordet forsøker å peke på noe mindre reelt selv om vi slutter å snakke om det? Eller bare kaller vi det noe annet? spør Tellefsdal.

Gjerme sier at det i bibelens språkunivers så er det slik at til romerne sier Paulus at det ligger i naturen vår at vi vet forskjellen på rett og galt. Så forskjellen på rett og galt ligger i en type naturlig åpenbaring for alle mennesker i alle kulturer. Gjennom hele verdenshistorien så ligger det hvert fall et glimt av samvittighet, og en melding på innsiden.

– I teologien så vil vi si at det finnes spor av Gud i alle kulturer verden over, men at evangeliet er ikke naturlig for noen. Så evangeliet det må forkynnes slik at det blir trodd. Og det er jo dette som har gitt kraft til global misjon, spesielt de siste par hundre årene. Fordi at vi har nådd ut til kulturer som ikke har hatt denne kunnskapen. Så som kristen så tror jeg at synd er like reelt selv om vi ikke anvender begrepet. Det tror jeg hjelper oss i forståelsen av syndens effekt, ved å bringe dette språket inn der.

Kjernebegreper i kristendommen

Ordstyrer Tellefsdal mener begrepet var også en nøkkel for at den kristne fortellingen skulle gi noe mening, at den på en måte skulle gå opp. Uten synd så går på en måte ikke fortellingen opp. For da er det hverken behov for omvendelse, frelse eller nåde. Dette er kjernebegreper i kristne grunnhistorie.

Kjøs sier at skal vi se begrepet synd i det kristne narrative så er det en slags forklaring på alt som er gærent.

– Det går jo det det første menneskene foretar seg som blir et brudd med Guds orden. Gud har ordnet alle ting, og menneskene lever i paradis. Og det er bare en ting de skal ligge unna. Og selvfølgelig hva gjør menneskene? Jo, de spiser av det treet. Det er synd og det første syndefallet. Og hva er grunnen? Jeg tenker at det er litt mer enn å bare ta feil, og snuble. Det er en intensjon, en vilje og en lyst til å være noe mer enn man er. Det slangen frister med er at da skal dere kunne bli som guder, gå et nivå opp i skapelseshierkiet.

Videre snakker han om at satan frister, og at mennesket er svakt og faller for synden. At du gjør noe som du vet du ikke burde gjøre. Her viser Kjøs sin bibelkunnskap ved å trekke inn det som står i romerne der Paulus sier;

Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde.

– Det er på en måte det mysteriet der, og det er der tilgivelse kommer inn i bildet. For det er den eneste kuren, for vi klarer ikke det å motstå fristelsen. Så vi trenger noen til å sone for oss, og det er det sønnen som påtar seg, sier Kjøs.

Tellefsdal avslutter samtalen med to spørsmål til Gjerme. Om kirken med stor K bør forsøke å ta tilbake ordet synd, og fylle det med relevante referanser og eksempler slik at det gir mening for folk? Eller kan man kommunisere det kristne kjernebudskapet uten det begrepet?

Gjerme sier blant annet at dette reflekteres i trosbekjennelsen vår, vi bruker disse begrepene. Så Gjerme tror de er i bruk. Men han tror vi må tenke igjennom hvordan vi kommuniserer det.

Han avslutter med å si at han tror at kirken har et fortrinn i en verden som halter.

«At evangeliet kan gi uforbeholdende tilgivelse, det har en enorm kraft.«