Ledetråden

Tekst: Arne Inge Vålandsmyr

Den store tegningen

Den kristne samtalen er spennende. Vi kommer inn på hverandre på en helt annen måte enn ved å høre en preken sammen, ja, faktisk også enn ved å høre vitnesbyrd. Om jeg sitter igjen med et inntrykk etter å ha vært med i diverse samtalegrupper gjennom åra, noe jeg for øvrig aldri ville ha vært foruten, så er det dette at det ofte mangler biter i «den store tegningen».

Den store tegningen? Jo, der er et stort bilde i Skriften om hvordan alt henger sammen. G og NT, Gudsbilde og menneskesyn, Kristusbilde og forsoning, lov og evangelium, frelseslære og hellighet, frelse og dom. Alt henger sammen. Å se dette skaper mindre vakling og mer balanse. Det skaper brennende og sunn kristentro.

Men ofte har vi vært som barn på ei sommereng, vi går og plukker de fineste, vakreste blomstene, eller aller helst våre yndlingsblomster. Men det store landskapet ødelegger aldri for den enkelte blomst, tvert imot, det er her den hører hjemme. Den store tegningen setter alt i riktig forhold til hverandre. Dette har altså med min bibellesning å gjøre. Vi skal være forsiktig med å hoppe over, «dette forstår jeg aldri likevel», eller «dette liker jeg virkelig ikke». Det kan være en risikabel sak å velge seg ut yndlingstemaer og yndlingsvers. Jo, de står der, og de skal få stå der, men kanskje får de bare enda større tyngde i sin store sammenheng.         

                                                                                                                                       Dette handler ikke minst om forkynnelsen. Vi trenger å be fram, og å oppmuntre til en forkynnelse, som får med seg spennet. Luther sa det slik, «alt Guds Ord vil opp på prekestolen». Troen vår kan lide av mangelsykdommer, pga ensidig kost. En blir det en spiser, sier «helsekostguruene». Det er ganske mye sant i det.                                                                                                                                          Kanskje kan vi kjenne på litt engstelighet for å vandre ut i det store landskapet. Jeg hadde liksom funnet meg så godt til rette i min lille krok. Men i lengden, i møte med livet, historien og menneskene, så er det store bildet best. Det er noe av dette Jesus gjør når han åpner skriftene for Emausvandrerne, og viser at Moses, skriftene og profetene taler om ham, og hans kors. I den store tegningen får vi se at det er dette som står i sentrum, og at det faktisk må gjøre det.