40 år i Mali

Tekst og foto: Heidi.O Roland Publisert: 15.06.23

Alf og Hilde Halvorsen har tilbragt mye av sitt voksne liv som misjonærer i Mali. Oktober 1982 reiste de til Mali for første gang, nå over 40 år senere skal de ikke pakke kofferten igjen for en ny periode i Mali.

Hvordan er det å komme hjem den her gangen og vite at man snart skal bli pensjonister?

«Det er deilig på grunn av at man slipper å skrive timelister, og slippe å tenke at det er alltid ett eller annet møte som kommer i forhold til barn og barnebarn. Vi har ikke fått vært med i kor, ikke bibelgrupper fordi det at vi jobber om kvelden eller i helgene. Så jeg synes at det er litt deilig.» forteller Hilde.

Alf føler det på en litt annen måte. Han liker å forkynne og føler det er et behov, og at det er for få misjonærer. Han ønsker å få opp misjonskallet, få opp engasjementet rundt misjonstjeneste. Men de har blitt enig om at i 2024 skal de ta ett år der de kan hente seg inn, og vite at man kan si til barn og barnebarn at ja, vi kommer. De kjenner på at det skal bli deilig å kunne si at neste år kan vi gjøre det og det, og ikke planlegge så altfor mye.

Hilde forteller at hun ser fram til å slippe skulle planlegge når de kan være med familien utifra når man skal ha møter.

«Vi jobber så mye kveld, så det forstyrrer så mye selskaper og slike ting. Så det skal bli fint å være mer med familien».

Det å være misjonærer innebærer jo å være mye borte fra familie, men Hilde føler takknemlighet til Gud for at de fikk være hjemme i Norge det året både hennes mor og far gikk bort.

Kultursjokk

De er samstemte i at de har trivdes alle disse årene, mer og mer. Men for Alf var det et ganske stort kultursjokk da de først dro ut til Mali for 40 år siden.

«For meg så var det et kultursjokk som på en måte aldri helt ikke over. Det var Hilde som bar oss den første tiden, hvor jeg satt å gråt i månedsvis. Det var mye å tilpasse seg, så jeg hadde ikke lett i begynnelsen. Jeg hadde aldri trodd vi skulle være så lenge. Det er et bevis på Guds omsorg, Guds ledelse og Guds kall, ikke et uttrykk for at vi er så supersterke. Men når det er sagt, så er vi der primært fordi det er et kall og ikke for at vi har kjempe trivdes.»

Alf liker å fiske og jakte, den største fisken han har fått har han fått i Mali. Så det har vært en stor trivselsfaktor. Vi har fått mange maliske venner, men de er først og fremst våre brødre og søstre i Herren. Nå bombarderer de oss med mailer, whatsapp-meldinger og messenger-meldinger hver eneste dag. På den måten følger vi på det som skjer i Mali. Men oppgaven nå blir primært å be for det som skjer der.

Sammentreff

Selv om Alf og Hilde har reist tilbake til Norge, er det fortsatt et ektepar som heter Alf og Hilde i Mali. Hilde forteller en ganske morsom historie.

«Vår første hushjelp het Esai. Han fikk sitt femte eller sjette barn. Så er det veldig stas der å kalle opp. Fra sin familie, men de kan også kalle opp etter misjonærer. Så hun ble hetende Hilde. Noen år senere ble vi omplassert til Bafoulabé, 40 mil vestover. Der fikk vi ei hushjelp som heter Sally, så fikk hun en gutt som de kalte Alf. Så skulle Hilde i bryllup til ei venninne i Bafoulabé for ikke så lenge siden. Og der får hun se en kjekk, flott kristen gutt som het Alf. Og de giftet seg for to uker siden.»

Avsluttet i Senegal

Mali er landet Halvorsen har hatt sin misjonærtjeneste, men det siste året fikk de i Senegal. Noe de begge var glade for, og satte pris på. Der fikk de kolleger og de fikk for første gang siden 1990 å bo en plass der det var strøm. Hilde satte pris på de enkle ting som vi her hjemme tar for gitt.

«Jeg tror vi begge føler at det ble veldig rikt og flott at det siste året ble Senegal. Det å kunne kjøre aircondition i varmetiden når vi nærmer oss 70 år, var en velsignelse. Det å kunne kjøle seg ned og kunne ha litt is i fryseren. Og ha en butikk med smør og skinke. Der vi var i Tambaga i 14 år måtte vi kjøre 5 mil for å få egg og poteter.»

De føler de fikk være til nytte i Senegal, og arbeidet mye sammen med Liv og Håkon Simonsen. Blant annet fikk de være med på den første dåpen i en Malinkélandsby. De fikk tatt i bruk ny testamentet og sangbok på kasonkéspråket. Det er et språk som de forstår både i Mali og Senegal. Så det var stort for hun som ble døpt at de sang og leste på hennes eget språk. Det vil gjøre det lettere å spre evangeliet til Malinkérne i Senegal.

Uroligheter i Mali

På grunn av sikkerhetssituasjonen i Mali fikk tjenesten i Mali en brå slutt. Det ble heller ikke mulighet til å ha noen stor avskjedsfest. De feste tingene deres står fortsatt igjen i huset i Mali. De fikk en uke i hovedstaden i Mali imens de var i Senegal, og fikk tatt farvel med noen som hadde mulighet til å være der. Så den endelige hjemreisen til Norge ble ikke alt for emosjonell da de hadde vært i Senegal mindre enn ett år.

Alf forteller at en oppgave som de hadde fått signaler om fra Senegal-misjonærer var å få knyttet kirken i Mali opp mot utfordringen i Senegal. Få over evangelister som kan gå sammen med misjonærene å evangelisere Malinké-folket.

«Det er bare fem mil over grensen. Og det fikk vi lov til å være med på, og vi har vel vært til sammen nå fire besøk mens vi var der, og ett etterpå med Liv og Håkon. Vårt store ønske er at kirken i Mali skal sende misjonærer til Senegal. I hvert fall en evangelist som samarbeider med Normisjons misjonærer. Det er vår store drøm.»  

Alf trekker fram at strategien som Normisjon la opp til allerede på 80-tallet, den viser seg nå å være veldig viktig.

«Strategien la opp til at kirken skulle være avhengig av egne ressurser. Misjonen skulle ikke bety et være eller ikke være, men viktig for kirkens velvære. Nå når misjonærer ikke kan være i Mali har vi en kirke som fungerer uten vårt nærvær. Men kontakten med kirken opprettholdes gjennom de teknologiske mulighetene som de siste årene har gitt oss.»

Teknologiens framskritt

På spørsmål om hva den største forandringen har vært i de samfunnene de har vært en del av alle disse årene trekker Alf fram at det er teknologien uten tvil. Og mange har fått brukte smarttelefoner fra Norge, som de har tatt med ned.

«De lokale i Mali var komfortable med Bluetooth og vipps før oss. Men kona koker middag på tre steiner fortsatt, og kan kanskje ikke lese eller skrive. Og mange sover i jordhytte med stråtak fortsatt. Men teknologien er der, så det betyr jo at kommunikasjonen mellom oss og dem er kjempegod. Vi blir oppdatert på sekundet.

Et annet området som de trekker fram er skole. De fleste har nå mulighet til å gå på skole. Det hadde de ikke da misjonærene først kom. Det er blitt mange lokale skoler spredt utover hele landet. Også lokale helsesenter er det kommet en del av, forteller Alf.

Det har også skjedd en del med infrastrukturen siden de kom ned første gang.

«De har hatt en desentraliserings politikk i Mali som har skapt forandringer. Så har det selvsagt blitt bedre veier i forhold til i begynnelsen. Da var vi helt avhengig av tog i 20 år. Eneste måten å komme til hovedstaden var å ta et meget lite komfortabelt tog.» forteller Alf.

Forholdet til Gud i Mali og i Norge

Hilde forteller at forholdet til Gud er veldig likt når de er hjemme i Norge og når de er i Mali. Men forskjellen er for eksempel det helsemessige. Det å bli passet på helsemessig. I løpet mange år med fire gutter har de aldri hatt behov for å gå til legen. Hun er overbevist om at det skyldes alle forbederne i Norge.

«For det er jo sånn at om man ikke har legevakt, må man stole på englevakt.»

Hilde Halvorsen

Norge i forandring

Etter å ha vært ute så mye i fire tiår så har også Norge forandret seg. Og det er noe de finner skremmende. De er fortvilet over den kristne situasjonen i Norge, at det virker for dem at Gud har blitt så lite viktig for nordmenn.

«Det vi slipper i misjonssituasjon der ute, er liberal teologi. Hvis du blir en liberal teolog, vil du aldri bry deg om å dra til et sånt land. Hvis ikke du er evangelisk bibeltro, så tar du ikke den påkjenningen det er å skulle prøve å bygge en kirke, en kristen bevegelse i et såpass lite komfortabelt og utfordrende land som Mali. Vi har til felles med misjonærkolleger fra andre nasjoner og misjoner at vi tror på bibelen. Og vi er evangeliske, og vet at det viktigste som skjer er at folkeslagene blir evangelisert. Og at det blir en kirke i hvert folkeslag. Det er den visjonen som binder oss sammen.» sier Alf engasjert.

De ønsker å se et større fokus på det siste Jesus sier; gå ut å forkynn alt det jeg har lært dere. Dette aspektet synes de har blitt alt for svakt i kirken. Alf trekker fram misjonsoppdraget.

«I det kristne og det bibelske verdensbilde er det viktigste som skjer at evangelium forkynnes til vitnesbyrd for alle folkeslag. De ordene er frosset inn i litteraturhistorien, i verdens viktigste bok, Matteus 24,14. Og det står der, og det er ikke strøket. Det er ingen ekseget som har fått bortforklare det. Ingen nye manuskripter har endret den teksten. Det står der, og det betyr at denne verdens forløsning er avhengig av at misjonsoppdraget blir fullført. Og derfor så synes vi at det burde vært mye større brann for det.»

Rekrutering til misjonærtjeneste

Til de unge som tenker på å bli misjonærer sier de følgende;

«Da vil jeg si at da tenker de helt riktig. Den tanken der er helt i overensstemmelse med et bibelsk verdensbilde.»

Alf fortsetter å si at misjon er mange ganger viktigere enn det en gjennomsnittlig kristen tenker i våre dager basert på det som blir formidlet nå. Og han ser at misjonstanken er betydelig svekket i hele det kirkelige miljøet i Norge.

Tenker for kortsiktig

Hilde trekker fram en utfordring med dagens ordning i Normisjon og andre organisasjoner. Det er for kortsiktig. Hun mener man må tenke mer langsiktig.

«Skal man være i Mali og Senegal må man først lære fransk såpass godt at når man kommer ut så må man finne noen som kan lære deg det lokale språket, og det lærer du ikke på to år. De må tenke langsiktig de som skal ut,» forteller Hilde.

Alf mener det er en ubalanse i forhold til at det er blitt en firedobling av forsamlinger/Norkirker etter 23 år med Normisjon. Men i det samme tidsrommet er misjonærer i Normisjon redusert til en fjerdedel. Og trekker da fram visjonen til Normisjon som er til nye generasjoner og folkeslag.

«Der er det en ubalanse. Her har vi fått en slagside i praksis. Fremdeles står det helt riktig i både visjoner og langtidsplaner. Men da blir det en slagside i praksis.»

Normisjon har et ansvar

Alf og Hilde trekker fram at de kommer hjem med en brann, om at Normisjon har et stort ansvar i Senegal.

«Vi er den best plassert misjonen i verden til å ta ansvar for malinkérne i Senegal. Og den brannen ønsker vi å formidle videre til misjonsfolket, selv om det ikke blir oss personlig som drar ut dit. Vi tror sammen med kirken i Mali, at der ligger Normisjons ansvar. Og det må vi ta. Og der må vi være en seriøs misjon verdig. Og virkelig sette inn ressurser der, og det ønsker vi å bidra til. At vi får nye bærekraftige og langsiktige misjonæren som bruker livet sitt på det aller viktigste blant malinkérne. Nemlig at det blir en levende kirke blant dem.»

Alf er tydelig på at et misjonsengasjement er et signal om den åndelige sunnhet i en kristen bevegelse, i en kristen kirke. Verdensevangeliseringen er lang fra ferdig.

«De som driver med statistikk på dette området snakker om at blant 17.409 folkeslag i verden så er det fremdeles 7402 unådde. Det vil si 40% hvis du tenker i folkeslag.»

Så misjonsoppdraget er langt fra over hvis man ser på statistikken, men Hilde og Alf sin tid som misjonærer i Mali er over. Hva skal de finne på nå lurte vi på?

«Misjonsengasjementer bærer vi med oss inn i pensjonsalderen, men nå får vi mer tid til mange praktiske ting som ikke vi har gjort alle disse årene. Selv om vi har nokså nytt hus, så er det ting jeg ikke er ferdig med», sier Hilde.

«Må få opp noen hyller der, rydde i noen skuffer og skap der. Jeg som husmor gleder meg til nå å tørre å kjøpe noen grønne planter der jeg vet at jeg får vannet de til neste år. Plante ting i hagen, tomater som jeg tenker at nå rekker jeg å plukke de selv.»

Alf ser fram til neste år, når han ikke trenger å planlegge jakta etter når han skal ha møter.

De gleder seg til å være pensjonister, og ikke ha i bakhodet hele tiden at det er en koffert som må pakkes om en stund.

Var ikke så viktig allikevel

Alf forteller til slutt at han vil kanskje bruke et år på å tenke at du var ikke så viktig allikevel.

«Du er et ledd i en bevegelse, og det er veldig lett å bli selvopptatt. Altså misjonæren drar ut med hele sitt kjød og alle sine ambisjoner, og kan bli veldig opptatt av egen tjeneste. Vi må jo si på mange vis at vi har blitt bevart. Vi har fått være lenge. Vi har fått skrevet en bok som heter Førti år i Mali, den handler om misjonens arbeid etter førti år i landet. Så dette året eller den tiden nå skal være en påminnelse om at du er en del av et fellesskap, du er en del av en bevegelse, og du er ikke så utrolig viktig som du kanskje har vært fristet til å tro.»

Misjonsengasjementet er jo det viktigste, ikke om du spiller spiss eller høyreback.

Alf halvorsen

Alf og Hilde vil nå være en misjonsvenn, å være med å be og være engasjert i misjonen.

De er takknemlig for at de kan gå inn i pensjonisttilværelsen med god helse, og føler at Gud har bevart de alle disse årene.