Jesus går i benkeradene på Vigeland.
Tekst og foto: Heidi.O Roland Publisert: 05.05.23
Lørdag 29. april var undertegnende på møte på Vigeland. Den lille bygda i Lindenes kommune med 1600 innbyggere. Denne kvelden skulle det være vitnesbyrdmøte, og det var forventet rundt 600 mennesker denne kvelden, som kvelden før. Og slik har det vært på disse møtene på Vigeland de siste månedene. Det har økt i antall for hver møtehelg. Denne helgen var den sjette. Og lokalet til Betania begynner også å bli litt for lite.
Fikk frimodigheten tilbake
Vi tok en prat med Arthur Robertsen som har ledet disse møtehelgene.
– Hva har skjedd her de siste månedene?
– Ja, det lurer jo jeg og på. Det begynte med et møte på bedehuset i november hvor de spurte meg om jeg kunne komme å tale, og det sier jeg at jeg har lyst til. Har slitt med frimodigheten i mange år, følte frimodigheten var blitt plukket fra hverandre. Så satt jeg på kontoret en dag, så var det akkurat som jeg hørte en stemme som sa at du vet jo hvem som står bak, du vet hvem som står bak. Da fikk jeg adressert det til at tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge. Det verset har jeg hørt mange ganger, men så hadde jeg aldri på en måte skjønt at nå forsvant frimodigheten. Så djevelen har rett og slett plukket meg fra hverandre litt og litt. Han har har plukket meg litt i fillebiter. Og når jeg skjønte det i fjor sommer at det er det som har skjedd, så gikk jeg kjøpte en ny gitar som en troshandling. Og tenkte at nå skal evangelisten våkne igjen.
– Så da jeg ble spurt om å komme til Vigeland, så kjente jeg en sånn indre hjertebank, og en spenning på at dette møtet kom det til å skje noe. Den første helgen på Vigeland talte jeg om hvor er det blitt av gnisten?. Det var vel 40-50 stykker på møtene, og det hadde det ikke vært på mange år sa de. Jeg så det var en hunger etter mer av Jesus. Så de spurte om jeg kunne komme igjen, så sa jeg ja. Men at det måtte bli snart, for her må vi bare gønne på.
Stor søken etter Gud
– Så har jo det gått bra, fra å være 100 første helga, så 150, så 300. Da måtte vi bytte lokale for det ble for lite, nå har vi vært over 600 de siste helgene. Så folk har kommet til, og der er en sånn søken etter å oppleve mer av Gud. Og det er ufrelste som jeg treffer i gangen her som sier de har lyst til å ta tak i dette. Men de vet ikke hvordan. Så da sier jeg bare, du må bare gi alt til Jesus.
– Er det en vekkelse?
– Ja, så når folk sier til meg at de blir vekt. Jeg skal være forsiktig med å bruke ordet vekkelse, men det er tendenser til vekkelse ja. Det er det.
Gud har satt sammen det som intet er
– Dere har jo en ganske sånn nedpå stil på scenen, og det er ikke noe voldsomt til lys og fancy greier.
– Nei, det er som jeg sier at jeg håper ikke de har kommet fra Østlandet, Sverige, Bømlo og andre plasser for å høre på hverken gitarspilling eller se på oss, for vi er ingenting i oss selv. Det som er så spesielt her er at Gud har kalt og satt sammen et team som er helt uerfarne. Jeg har aldri vært med på noe sånn før, jeg har aldri hatt en møtehelg før. Og nå er vi på sjette helga. Jeg har holdt litt andakter for ungdommer sånn opp igjennom, og talt av og til i en menighet. Men måten dette er gjort på, er det det er ingen som kan ha sett for seg.
Jeg er ydmyk, takknemlig og redd.
Arthur Robertsen
– Gud har satt sammen det som intet er, og så bruker han oss. Og vi synger de gamle evangeliske sangene. I oss selv så hadde vi kanskje holdt ut en kveld ikke sant, men vi er veldig ydmyke. Når folk spør meg hvordan jeg opplever dette som skjer nå på Vigeland. Sjette helga, og det bare øker på med folk, og folk blir frelst og helbredet. Da bruker jeg tre ord. Jeg er ydmyk, takknemlig og redd. Jeg er ydmyk over for at vi får lov til å bli brukt av Gud. Takknemlig for å se at folk blir frelst, det som er viktig. Og så er jeg redd for det at jeg vet ikke hva som skjer. Eneste jeg vet er at møtet begynner syv, og så må bare Herren lede oss gjennom kvelden.
Bare Gud vet veien videre
– Hva skjer videre?
– Det er bare Herren som vet. Vi tar en helg av gangen, så har vi et evalueringsmøte etter hver helg sammen med bedehuset og Betania gjengen. Så snakker vi sammen, og da har jeg i fra første helga stilt min plass til disposisjon, musikk og alt. Sagt at dere må komme med i bestilling til oss hvis dere ønsker at vi skal være med videre, og det har de ønsket til nå. Så er det bare Herren som vet hvor dette ender.
Når det har blitt så stort er det flere menigheter som har gått sammen om disse helgene.
– Det jeg merker er den vanvittige enheten. Enheten mellom disse menighetene, altså alle vil det samme. De vil bare se mennesker bli frelst, og flere får lov til å oppleve Jesus. Alle vil det samme, og det er så godt på en måte. Kjenne på den enheten. Vi kan se til de første kristne, ser hvor de elsker hverandre. Her opplever vi at det er et fokus på at alle vil det samme. Alle vil ha mer av Jesus.
Tenne branner for Jesus
Det kommer mange langveisfra, og de som har møtene håper disse skal dra hjem med en gnist.
– Det som er viktig for oss og det formidler vi og, er at om du synes det er flott her og opplever noe her. Så ta det med deg, ta det med deg tilbake i damegruppa, i mannsgruppa, i menigheten din. Ta med deg den gnisten, og den flammen du har fått, og så sett andre i brann. Være med å tenne noen branner for Jesus. Da sprer det seg mye raskere.
Stor frivillighet
Det man ser iløpet av den tiden man er på Vigeland er at det er mange frivillige, blant annet i kafeen, møteverter og forbedere. En av de frivillige denne kvelden er Johanna Homme Olsen. Hun forteller om en god stemning og takknemlighet for å få ta del i det som skjer.
– Vi merket at det kom mye folk, at folk ville ha Jesus. Det var god stemning. Vi kjente på at vi må bare ha mer av dette. Dette kan vi ikke slutte med, vi må ha mer. Så har det jo bare blitt mer og mer.
– Vi som er med er veldig ydmyk, og veldig takknemlig. Nesten litt redd for å miste fokus når det har blitt så stort. Det å få lov til å være litt i det, er stort for min egen del. Jeg blir jo vekket opp av å få være her. Det å få være her i denne atmosfæren. For meg passer det best å bare få være med i det. Se på folk og se Jesus i det som skjer. Uten Han så hadde ikke dette vært nødvendig eller mulig.
Gud kan bruke alt og alle
I gangen før møte står Sara Fløystøl sammen med pappa Egil. Sara er vokst opp på bedehuset og synes det som skjer nå er ganske spesielt.
– Jeg har vokst opp på bedehuset, så bedehuset ligger veldig nært hjertet. Så det å få se at det på en måte startet ut ifra lille bedehuset vårt, det er kjempestort å få oppleve, uvirkelig å se egentlig.
– Min far er en av de som sitter i styret bedehuset. Så det å få se de som har vært trofaste i så mange år, uten å egentlig se noen ting skje. Så vidt holder liv i det, noen få på møter en gang i måneden. Det å få lov til å se at de blir brukt av Gud på den måten som de gjør, og at de stiller seg så ydmykt i det. At de bare stiller seg tilgjengelig, også jobber Gud som han gjør. Så Gud kan bruke alt og alle.
– Du har vokst opp her, har du sett folk som du ikke hadde forventet å se her?
– Ja, man gjør jo det. Plutselig er vaktmesteren på omsorgssenteret her, står på scenen. Folk man har vært i kontakt med, men har aldri kjent. Så det er veldig, veldig kult å se. Og de unge, de er så frimodige og deler vitnesbyrd på scenen. Ja, det er veldig spesielt. Jeg flyttet vekk når jeg var 15. Begynte på KVS Lyngdal, så har jo vært vekk en god del år. Så for meg er det bare så spesielt at det kommer så mange. Vigeland er jo ikke akkurat verdens navle.
Helbredelse og bønnesvar
Det har vært mye snakk om at mange mennesker har fått bønnesvar og at folk har blitt helbredet. To av disse er Irene Skogen og Åse Line Skagestad Nilsen. Irene ble helbredet på den andre møtehelgen, og forteller at hun fortsatt er god i kroppen. Hun forteller at det satt langt inne å gå opp til forbønn.
– Det er veldig stort å få oppleve. Jeg har jo tenkt at man kan jo gå opp til forbønn. Men det sitter langt inne. Jeg har undersøkt kroppen medisinsk, og det er en medisinsk grunn til at jeg har hatt mye vondt. Og har fått beskjed om at det må jeg bare leve med. Og at jeg kommer til å ha livslang behandling for å kunne fungere på et vist nivå. Ellers må jeg bare lære å leve med det. Det har vært veldig krevende.
Det er utrolig sterkt å få oppleve forkynnelsen og det Guds nærværet som er her. Se og oppleve det er helt spesielt og utrolig flott.
Irene Skogen
– Jeg satt å tenkte på om jeg skulle gå opp til forbønn under hele talen. Jeg må ha mange tegn for å gjøre ting. Så i løpet av talen så var det mye som stemte, og så skjedde jo alle de tegnene jeg ba om. Så da var det okay, da går jeg opp. Jeg tenkte at det er kanskje noen i salen som får bønnesvar hvis jeg går opp. Så hvis jeg blir helbredet, hvis det skjer noe så må jeg jo fortelle om det som har skjedd. Folk har jo sett hvordan jeg har fungert og ikke fungert de siste årene.
Være i Guds nærvær
Åse Line kom til disse møtene først og fremst fordi mannen spiller i teamet på scenen. Og det andre er at hun ønsker å være i Guds nærhet, alltid.
– Man kjenner jo at ting endrer seg, at Gud virker. Så ble jeg helbredet den andre helgen. Jeg har hatt ME i 8 år, ikke alvorlig ME. Men såpass at man har hatt et redusert liv, og vært ufør. Har ligget mye på sofaen. Hatt problemer med å være den mammaen man ønsker å være. Det slapp, Gud tok virkelig tak.
– Har du forventinger til kveldens møte?
– Man har alltid kjempestore forventninger når man kommer hit, det fins ingen grenser for hva som kan skje. Man må bare ha vilje og åpne hjerte. Stille seg fram for Gud.
Forventninger
Vi spurte flere av de vi snakket med om de hadde en forventning til det som skulle skje denne kvelden, og samtlige stemte i at de hadde kjempestore forventninger. Det samme startet Robertsen med på scenen, han håpte at de som var til stede var kommet med forventninger. Salen nikket, og var enig i at forventninger var satt.
Jesus kommer til å gå i benkeradene, jeg advarer dere.
Arthur Robertsen
Og det var tydelig at han gjorde. Det var mange som ville dele. Det var mange sterke vitnesbyrd, og mange som fortalte hva Gud hadde gjort for de. Og hvilke veier han hadde lagt i deres liv.
Jesus ta meg som jeg er
Et av de sterkeste inntrykkene var da en jente på 14-15 år kom opp på scenen etter at en annen hadde vært oppe å sagt at det er en jente her på den alderen som har noe viktig å si. Noe som kan hjelpe mange i salen. Etterhvert kom hun opp etter å ha sittet å skjelvt i salen fra møtet startet. Hun ville synge en sang fra hun var mindre som de sang på bedehuset. Elsket for den jeg er. Denne jenta sang for full hals.
Gud du elsker meg og tar meg som jeg er
Sang av Oslo Soul Children
Jeg ble skapt fordi du ville ha meg her
Og jeg vet du er fornøyd med meg
Derfor ville jeg takke deg
Rikere enn en millionær
Elsket for den jeg er
Det var en veldig sterk stund der gamle som ung satt med tårer nedover kinnet. Det var merkbart at Gud var tilstede på Vigeland denne kvelden, som alle de andre helgene. Dagen etter på søndag ble det meldt at det var nærmere 850 mennesker tilstede.
Så blir det blir spennende å følge med på hva som skjer videre. Det er det bare Gud som vet.