Betrakninger fra Senegal
Klokken er litt over 5. Jeg lytter til bønneropet fra moskeen: Allah Akbar. Gud er stor. En radio blir slått på hos naboen. Det smeller i noen jernporter og et barn begynner å gråte. Byen våkner sakte til liv, alt for tidlig etter min mening. Jeg skulle gjerne sovet et par timer til, men blir liggende å filosofere.
Bønneropene danner selve ryggraden i samfunnet her. De skaper en døgnrytme der mange av de eldste ikke kan klokka eller lese og skrive. Troen på en allmektig Gud, som styrer alt er sterk.
To ting er viktigere enn alt annet. Opphøy Allah og hans profet, følg hans lover og påbud. Da vil han, forhåpentligvis, være barmhjertig, gi deg et godt liv og samfunn med ham også etter døden.
Folketroen står også sterkt. Frykten for onde makter gjennomsyrer samfunnet.
Barnedødeligheten er stor, og de aller fleste barna bærer tryllemidler rundt halsen og andre fetisjer som beskyttelse. Jeg har så lyst til å formidle det jeg tror på: En kjærlig Gud som elsker sine. Troen på Jesus som overvant det onde da han døde og stod opp igjen.
Han har makt til å frelse. En dag skal Gud skape en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor, uten sorg eller smerte, uten sykdom og nød.
Jeg har så lyst til å formidle det jeg tror på: En kjærlig Gud som elsker sine
Liv Simonsen
Opp og nedturer
Hver uke i hele vår har Håkon og jeg vært i landsbyen nær grensa til Mali. Sammen med Miriam Haaland og Kari Jøssang har vi hatt samlinger med damene på tunet og mennene under skyggetreet. Noen ganger har folk lyttet og virket oppriktig interessert. Andre ganger har vi reist hjem med en vondt klump i magen: Trenger vi oss på? Vil de egentlig lytte? Våger de ikke si nei?
For noen uker siden hadde jeg forberedt historien om Moses, men ingen menn ville høre. Jeg har bestemt meg for å ta en pause fra disse samlingene. Vi hadde bedt språkhjelperen vår snakke med damene uten oss hvite til stede. Denne dagen fikk vi svar. De ville ha penger for å lytte til historiene. De mente språkhjelperen fikk lønn for å hjelpe oss og lurte unna penger. Jeg kjente at jeg ble lei meg. Hva gjør vi nå?
Det er gått tre uker siden jeg begynte på dette brevet. Noen ganger er det vanskelig å skrive hjem. Jeg vil så gjerne ha noe spennende å fortelle.
Landsbybesøk
Landsbyen har hatt besøk av Alf Halvorsen to kristne fra Mali i tre dager. De viste Jesus- filmen og samtalte med folk. De kunne fortelle om flotte dager med mange dype samtaler. Språkhjelperen er tydelig på at hun ønsker å bli kristen. Hun vet om to til som gjerne vil høre mer.
Nå planlegger vi å få over tre nydelige, kristne damer fra Mali. Gleder meg som en liten unge. Kanskje disse besøkene kan hjelpe Håkon og meg til å finne nye oppgaver og møtepunkt.
Liv som ligner deres
I den andre landsbyen, der vi har hatt samlinger under skyggetaket, prøver vi også å finne en ny retning. Termittene koser seg med friskt og godt treverk, kuene finner skygge for sola, men folk har sluttet å komme. Jeg besøker et tun hver mandag, pugger navn og blir stadig bedre kjent.
De som vil, får høre en liten historie om kvinner i Bibelen, – barnløshet, flerkoneri, sjalusi, sorg og smerte. Liv som ligner på deres. Historiene handler også om en Gud som ser og har omsorg for sine. Han er tilstede midt i livet.
Det gleder oss å se at stadig flere blir medlem i Bønnenettverket for pionerarbeidet i Senegal. Vi er også svært takknemlige for all forbønn og omtanke.
Hilsen Liv og Håkon Simonsen