Misjon i DNAet
Nelson Sarkar har misjon i blodet.
12. juli 2019
Tekst Bjørn Aron Rydland
Foto David Einan/Sigrid Rege Gårdsvoll
Med et smil og latteren hengende løst forteller han om livet og lidenskapen sin: misjon. I 27 år han arbeidet i misjonen, og han har ingen planer om å slutte enda.
Nelson Sarkar er tredjegenerasjons misjonær for Normisjon. Både faren og bestefaren har jobbet hele livet sitt i misjonen, deler av tiden for Normisjon. Å jobbe som misjonær var likevel ikke et åpenbart valg for Nelson.
–Jeg husker at jeg snakket med faren om jobben hans da jeg gikk i syvende klasse, forteller han.
– Han jobbet så hardt, og jeg følte han ikke fikk igjen for alt strevet.
Faren til Nelson jobbet lange, harde dager som mange andre misjonærer, og kunne ofte gå sulten til sengs. Det slet Nelson med å akseptere. Svaret han fikk fra faren forsto han ikke da.
– Han sa at dette var Guds plan for hans liv, og at Gud hadde en plan for mitt liv også.
Første gang Nelson søkte på jobb i Normisjon var han ung, for ung fikk han høre. Han søkte hele tre ganger, men hver gang fikk noen andre jobben. Det førte til at Nelson så enda mørkere på å jobbe for misjonen.
–I dag ser jeg at Gud har valgt meg ut til nettopp denne jobben, det var hans plan for mitt liv. Jeg er så takknemlig for at Gud har velsignet meg med dette arbeidet.
Nelson fikk stipend fra Normisjon helt fra barneskolen til han var ferdig på universitet. Det samme fikk de åtte søsknene hans. Etter studier i Dhaka begynte Nelson å jobbe for en lokal misjonsorganisasjon i Bangladesh. Der jobbet han i mange år før han fikk en mail fra Normisjon.
– De ønsket noen fra min menighet, og ettersom faren og bestefaren min jobbet i Normisjon kjente de til meg, forteller Nelson.
Han ba om å få litt tid på å bestemme seg. Det fikk han, og den tiden brukte han på å be og spørre Gud. Etter noen måneder takket han ja, og i mars 2014 begynte han som direktør for Normisjon i Bangladesh.
De siste årene har Normisjons strategi vært at det skal så langt det er mulig skal være lokale direktører for arbeidet. Nelson er den andre bangladeshiske direktøren for Normisjon Bangladesh, og tror denne strategien er veldig klok. De lokale kjenner befolkningen, de kan kommunisere med de på. Minst like viktig er det å gi de lokale eierskap til arbeidet som utføres. Målet er at etter hvert skal de ta over alt arbeidet selv.
– I dag driver og støtter vi veldig mye forskjellig arbeid, forklarer Nelson og begynner å ramse opp. Det er blant annet skoler, internat, forskjellige utviklingsprosjekter, ledertrening og stipend. De driver også et prosjekt som gir mikrokreditt til kvinner, men det går rundt av seg selv og mottar ikke lenger støtte.
– Jeg er veldig fornøyd med arbeidet vi driver, men det er også utfordringer, forteller han.
Forholdet mellom minoritetsgruppene i landet og majoritetsbefolkningen, som er bengalere, har ikke alltid vært så godt. Det er blant urfolksgruppene Normisjon tradisjonelt har jobbet, og de er ikke så åpne for å evangelisere for bengalerne, men Nelson forteller at de har jobber med å bedre forholdet.
– Nå drømmer jeg om at bengalerne skal komme til Jesus. Det vil forvandle Bangladesh.
Saken sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 1/2019. Ønsker du å få Ferskvare gratis tilsendt i Posten? Du kan opprette et abonnement her.
Teksten er skrevet av studenter på linjen Global Disippel – Story&Media ved Gå Ut Senteret.