Med hjertet i Nepal

– Hvis du hadde fortalt femten år gamle Joel hvor mange tiår det skulle gå før vi var tilbake i Nepal ville han blitt veldig ulykkelig. 

24. januar 2019
Tekst Sigrid Rege Gårdsvoll
Foto Sunniva Vikan/UMN

I dag kan United Mission to Nepals generalsekretær Joel Hafvenstein (42) smile av minnene om den tøffe kulturkollisjonen han opplevde da han kom «hjem» til USA som trettenåring etter ti år i Nepal. Foreldrene var utsendinger for UMN og jobbet på et vannkraftprosjekt i en avsidesliggende del av Nepal. 

– Jeg hadde så lite kontakt med hjemmekulturen og ungdomskultur at for meg var bare det å gå på internatskole i Katmandu en enorm overgang – og enda mer da å komme til USA! Jeg hadde ingen anelse om hva som var populært og hvordan jeg skulle oppføre meg. Det tok en del tid å finne venner som kunne se forbi det, sier Joel. 

– Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe mine egne barn å få en litt sterkere tilknytning til hjemmekulturen, og med den teknologien som finnes i dag er det jo også mye lettere. 

Skandinavisk herkomst
Vel hjemme bosatte familien seg på hjemstedet i delstaten Minnesota, der man finner mange skandinaviskættede amerikanere, også familien Hafvenstein.

– Oldefaren min tok etternavn etter hjemstedet Havstena da han forlot Sverige og emigrerte til USA. Det er et unikt navn – jeg er lett å google, ler Joel.  

Gjør man det, er det første man finner referanser til arbeidet han gjorde for den kristne hjelpeorganisasjonen Tearfund, der han jobbet i nesten et tiår, noen år som leder for arbeidet i Afghanistan og fem år ved organisasjonens hovedkontor i London. 

– Jeg var lenge i tvil om jeg skulle satse på en karriere i akademia, eller om jeg skulle gå samme vei som mine foreldre og finne en tjeneste i internasjonalt arbeid. 

Til slutt landet han på det siste, og følte et kall til Afghanistan. Samtidig var en del av hjertet fortsatt i Nepal, landet hvor han vokste opp og som han hadde besøkt en rekke ganger siden han forlot det som tenåring.

Misjonærbarn-romantikk
Under ett av Nepal-besøkene, da Joel var i begynnelsen av tjueårene og på reise med venner, utlyste maoistiske rebeller en generalstreik. Joel og reisefølget søkte til det tryggeste stedet han kunne tenke seg i Katmandu, nemlig gjestehuset ved misjonssykehuset. 

Der møtte de en gammel bekjent av Joel, som han ikke hadde sett på ti år: Fiona var datter av en elektroingeniør som hadde jobbet for UMN i samme periode som Joels foreldre, og som flere ganger hadde hatt med seg familien på besøk til vannkraftprosjektet Joels far drev. 

Tilfeldighetene ville ha det til at også hun akkurat i disse dagene var på reise i Nepal med venner, og hadde samme tanke som Joelda urolighetene brøt ut. Fire år etter de tre dagene da de ble kjent på nytt i Katmandu forlovet Joel og Fiona seg. 

– Det er jo som en litt sær romantisk komedie med misjonærbarn i hovedrollene, sier Joel. 

Tilbake til Nepal
Etter mange år i Tearfund ble Joel sendt til Nepal for å undervise ideelle organisasjoner der om jordskjelvberedskap. Der møtte han blant andre UMNs generalsekretær og spurte like godt om det kunne være en jobb til ham der. 

– Frem til avreisen var det fortsatt uklart hvilken stilling det konkret ville være behov for meg i, men innen vi landet i Katmandu var det blitt klart at behovet var på øverste ledelsesnivå, som generalsekretær. Det var jo ikke akkurat det jeg hadde sett for meg. 

Joel omtaler organisasjonen han leder med stor respekt for dens lange historie i Nepal. Han understreker at når nepalske ledere er klar til å ta over, ønsker UMN å overgi arbeidet til dem, og at det jobbes aktivt med å sørge for at det skjer. 

– Det som imponerer meg med UMN er at de aldri har vært redd for store endringer. Nå er vi i ferd med å diskutere strategien for de neste fem årene. Skal UMN til slutt overgi hele organisasjonen, og overlate arbeidet vårt til modne nepalske ledere? Skal vi bli en nepalsk organisasjon som fortsetter å gjøre de tingene UMN alltid har gjort? 

En ting er han tydelig på: Den neste lederen for UMN bør komme fra det globale Sør, aller helst fra Nepal. 

Integrert misjon
Når Ferskvare møter Joel er han i Grimstad for å hilse Normisjons Generalforsamling, og takke for innsatsen norske misjonsvenner har gjort for Okhaldhunga sykehus. Med seg i bagasjen har han også et seminar om måten UMN tenker misjon. 

Er vi som kirke også et sted for kriminelle, psykisk syke, fattige – de som lever i utkantene av samfunnet?

Joel Hafvenstein

– Begrepet «integrert misjon» er litt fremmed, men det er sagt litt enkelt en avvisning av en arbeidsdeling mellom kirke og organisasjoner som ender med å dytte kirken inn i ren religiøs aktivitet, og gir ideelle organisasjoner hele ansvaret for å uttrykke Kristi kjærlighet til de fattige og Guds lidenskap for rettferdighet i praktisk handling.

Joel påpeker at kristnes, og kirkens, rolle i lokalsamfunnet ikke kan være begrenset til det man tradisjonelt vil kalle religiøse aktiviteter. Når nepalske ledere er klar til å ta over, ønsker vi å overgi arbeidet til dem, og vi jobber aktivt med å sørge for at det skjer. 

– En kirke må være et fellesskap som praktiserer utadrettet kjærlighet, spesielt rettet mot dem som er mest «kjærlighets-fattige» i lokalsamfunnet. Er vi som kirke også et sted for kriminelle, psykisk syke, fattige – de som lever i utkantene av samfunnet? Vi ser gjennom Jesu forkynnelse og eksempel en helt ny måte å forholde seg til denne gruppen, og en prioritering av denne gruppen. 

– En kirke som ønsker å bli lik Jesus og følge misjonsbefalingen, er ikke en kirke som bare preker og ber, men ser på menneskene rundt seg og spør: «Min neste, som jeg elsker, er fanget av gjeld, av avhengighet – av ideer om kastesystemer, i en nepalsk sammenheng – hvordan er vi kalt til å hjelpe?» 

Teksten sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 4/2018.