Klimamisjonen

Misjonen til India startet for 150 år siden, men i tiden etter er det Vesten som har fått utvikle seg fritt. Nå vil andre ha del i det samme, men voksesmertene øker. Hvordan kan vi bidra til at utviklingen blir sunn snarere enn skadelig for dem som allerede har lite?

Tekst Stein Ole Kolstad Varhaug
Foto Stein Ole Kolstad Varhaug/AdobeStock

– No, no, big trouble.

Vi er nesten fremme i byen som ble misjonens krybbe. Sjåføren prøver oppgitt å snirkle seg mellom lastebiler fullastet med stein. Han innser at det er umulig, og snur. Omveien hjem går via små landsbyer. Rene og rolige – santalene liker å ha det fint rundt seg. Dekorerte husvegger, en horisontal stripe bryter ytterveggen fra terrakottarød til gråblå, et kors vitner om at Jesus er en del av denne familien. En eldre kvinne sitter på en velstelt, buet murkant i det vi passerer, hun beskuer livet som i sakte fart glir forbi.

I mitt indre spør jeg meg selv om de egentlig trenger utvikling. For 150 år siden møtte Lars O. Skrefsrud et folk som trengte hjelp. Overmakten kjørte dem i senk. De trengte språk for kommunikasjon, noen som støttet dem. Da det ble mangel på ris, måtte urbefolkningen, santalene, låne penger til å kjøpe mat. De som ikke kunne lese, oppdaget ikke at papirene inneholdt urimelige krav, og måtte flytte fra gården når renter på 200 % begynte å løpe.

Misjonen i India har siden snudd seg etter behovene, og bygd skoler, sykehus, kirker og samfunn, og det er i dag flere generasjoner siden de første menneskene i denne delen av India fikk sitt møte med kirken. Etter halvannet århundre med bidrag utenfra kunne en driste seg til å tro at det nå er unødvendig med misjon. Likevel, hva er utfordringene i dag – og hvorfor skulle vi kunne hjelpe?

Dagens utfordring
India har sittet nærmest på sidelinjen og fulgt utviklingen de siste tiårene, først i vesten, og senere også i Kina. Både befolkningen og det offentlige ønsker nå sin andel, og hevder at de trenger å øke sine klimautslipp for å løfte innbyggerne ut av fattigdom og inn i velstand. Når den enkleste måten å få til industrialisering på er å grave opp store mengder kull til å brennes, vil det få konsekvenser.

Rå utnyttelse av arbeidskraft, slik du kan lese om steinhuggerne i India i denne utgaven av Ferskvare, er én side av saken. Utslipp som skyter i været en annen. Mennesker med jordbruk som livsvei bekrefter uten forespørsel at det er samsvar mellom teori og praksis hva angår utfordringer som følge av klimautslipp.  

– Regntiden er mer uforutsigbar nå enn for få år siden, sier Lucia Tudu. Hun vet bedre enn de fleste hva dette betyr. Gjennom arbeidet i Radio Dumka møter hun bønder på landsbygdene som har akkurat nok til å klare seg. Et feilslag i avlingen, og livsgrunnlaget er ødelagt. Dette går utover bøndenes psykiske helse og familiens levekår.

De som har minst vil rammes mest, fortsetter Tudu:

– Bøndene er helt avhengige av å vite når de kan så. I år ble det plutselig varmt etterfulgt av dager med mye regn. Det er klart vanskeligere å få gode avlinger enn tidligere.

Dårligere tilgang til mat og vann, helseproblemer, økt økonomisk ulikhet, konflikter og flyktninger, skader på natur, infrastruktur og bygninger, tap av naturmangfold – listen er lang over konsekvenser som allerede er tydelige.

Selv om hastigheten i bruk av ikke-fornybare energikilder er bremset, er det vår oppgave å hjelpe dem å droppe kullstadiet for å gå rett over til fornybare energikilder som vind- og solenergi.  At vi kjører elbil og legger solceller på norske hus er et forsvinnende lite bidrag. Likevel er det helt nødvendig. Når du og jeg tar i bruk ny teknologi som kan redusere klimautslippene, hjelper vi til fremskritt ved at produksjonen øker og kostnadene reduseres. På denne måten blir det aktuelt for land i utvikling å implementere teknologien.

Misjonsutvikling
Hva betyr dette for Normisjon som misjonsorganisasjon i 2018? Jo, vi skal være stolt over at vi har bidratt til en frimodig tro, kunnskap, helse og samfunnsbygging. Mennesker har blitt verdsatt, kvinner fått betydning. Forpliktelsen som ligger i å gå bak fanen «Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag» er den samme som i 1868: Vi skal møte mennesker som lider med Jesu omsorg og kjærlighet. Alltid, uansett.

Vi vet at blant annet India har de største unådde folkeslagene. Når vi i tillegg ser utfordringene en allerede utsatt befolkning møter som følge av endringer i klimaet, må vi se forbi diskusjonen om hvorvidt vi kan gjøre noe med det. Om så det var en liten sjanse for påvirkning, så er det vår plikt å gjøre det. Både av kjærlighet til våre medmennesker, og som forvaltere av skaperverket.

I dyp forstand er ikke misjon annerledes i dag. Det handler fremdeles om å la mennesker kjenne seg elsket og forstå at de er sendt. I et videre perspektiv er misjonsutøvelsen forandret. Trosfriheten utfordres. Overliggende strukturer gjør det vanskelig å drive ærlig forretning, klimautfordringer gjør det vanskelig å utnytte ressursene.

– Det er befriende å bli spurt om å bidra med kompetanse og ledertreningsverktøy, i stedet for penger til murstein og sement, sier tidligere misjonær i India, Oddvar Holmedal.

I tiden som kommer er det helt avgjørende med utrustede, modne og modige kristne ledere. Som griper muligheter, står solid på sunne verdier, og som holder på at goder skal fordeles likt. Dette er blant det Normisjon i dag er stolt av å jobbe for.

Oppfordring til oppmuntring

Fremdeles er følelsen av å være en minoritet tilstede. Sårbarheten ved å ikke kjenne sine egne rettigheter. Fravær av muligheter for en trygg jobb med levelønn, evnen til å heve røstene sine i fellesskap til å kjempe for en felles fremtid.

Kanskje sitter denne gamle damen på muren og ser inn i solnedgangen mens hun tenker på sønnen som sliter med at avlingen de siste årene er blitt dårligere. Kanskje er hun bekymret, kanskje beroliget, med takknemlighet for at noen kjempet for hennes mulighet til å tro.

Når Jesus bøyer seg ned og spør hva hun trenger, ja, så er det vi som spør. Når svaret da er «forutsigbarhet», eller «mat på bordet», eller hva annet, så er det vårt ansvar å sørge like mye for at hun får – som at vi får det. Vi kan bidra også i det små; reise kollektivt, kjøpe holdbare produkter lagd på en bærekraftig måte, prøve ny teknologi.

Så skal vi samtidig støtte, oppmuntre og bidra til gode og bærekraftige samfunn som ikke unngår utvikling, men som bruker den til felles beste for alle. Det er deres ansvar, og det er vårt ansvar.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Ferskvare 2/2018