Fra glede til sorg, og tilbake
På 90-tallet var Sølvi Hopland best kjent som «dramadama». Gründeren fra Nordfjord banet vei for alle de som i årene etter har danset, mimet og spilt skuespill i Normisjon. Godt hjulpet av generalsekretær Anfin Skaaheim som ga henne ryggdekning for den modige satsingen.
Tekst: Tonje Haugeto Stang – Foto: Privat – Publisert: 09.02.2025
– Han tok støyten, konstaterer Sølvi. Hun legger ikke skjul på at det var krevende å skape rom for nye formidlingsformer på bedehusene.
Hun er likevel ikke i tvil om at Gud ledet henne.
– Jeg var med i «Dropparna», Kreativ Mission i Sverige, og lurte på veien videre. En dag satt jeg i «bønnehytta» på basen og ba Gud tale til meg. Det var stille … Etter to timer slo jeg opp i bibelen og landet et sted med flere henvisninger til «landsmenn». Skulle jeg hjem til Norge? I dagboka mi skrev jeg at «jeg vil jobbe med drama, musikk, misjon og mennesker. Det finnes ikke slike stillinger som jeg vet om».
Teamet i Sverige ba også for framtida hennes. Dagboka forteller at noen «blei minna på Jona 1–3: ‘Gå til den store byen».
Kallet
En måned senere kom en henvendelse fra Indremisjonen i Oslo. De ville opprette en ny stilling som «Drama- og musikk-konsulent».
– De hadde hatt navnet mitt på blokka i fire uker, sa de. Omtrent fra jeg sa til Gud hva jeg ønsket å jobbe med.
Men Sølvi kjente seg ikke helt klar. Ett år til med «Dropparna» kunne lære henne mer, tenkte hun. Det løste seg: Det var ikke økonomi i årets budsjett, men året etter ville ansettelsen bli prioritert.
Vissheten om at Gud så konkret hadde satt henne i denne tjenesten, kom godt med i årene som fulgte. De var fylt med formidlingsglede, kreativitet, vennskap og nye perspektiver, men også av storm og motstand for «dramadama».
Gleder og sorg
Om det var erfaringen av å håndtere store bølger som senere skulle føre Sølvi til et nedlagt fyr i Nordfjord, vites ikke. Men nå har hun vært «fyrvertinne» og drevet Bed & breakfast sommerstid i over tjue år. Om vinteren skriver hun sanger og reiser rundt, i den grad hverdagen tillater det.
For Sølvi har to barn som trenger at mor er mest hjemme. Da de var ett og tre, mistet de faren sin, sveitsiske Heinz som Sølvi giftet seg med da hun var 42. Fem år senere ble hun enke og alenemor. Heinz fikk kreft og døde etter to måneder. Da det skjedde, fikk hun e-post fra Anfin. Av alle hilsener varmet det ekstra at han ville stå i stormen med henne enda en gang.
– Mange så på Anfin som en mørkemann, men han hadde masse humor. Sølvi beskriver han som et slags «fyrlys» under Oslo-tida, og forteller leende at han spilte fele på en av platene hennes. Ellers tjente fiolinen mest som ingrediens i generalsekretærens selvironiske vitser.
Da Anfin døde i 2016 var hun selv midt i prosessen med å stable livet og fyrdriften tilbake på beina, men kjente i hele seg at hun måtte dra i begravelsen.
– Jeg måtte synge «Barn, ikkje tenar», som jeg hadde skrevet og visste han var glad i.
Slik ble det. Til trøst for en fullsatt kirke. Sølvi har selv fått mye hjelp gjennom sine egne sanger – og av Guds forsikring om at han alltid har vært der, gjennom alt.
De siste årene har hun blitt sertifisert som sorgveileder, og hun lar seg gjerne invitere for å holde konsertseminaret sitt: «Fra glede til sorg og tilbake».
Hun erkjenner at det har vært en sorg i sorgen å ikke kunne reise rundt å formidle slik hun gjorde før, men legger takknemlig til at «nå har ungene blitt så store at mulighetene åpner seg mer».
Denne artikkelen er en del av Normisjons intervjuserie med livsnære fortellinger om hvordan Gud har berørt livene til forskjellige mennesker.
Les flere av våre vitnesbyrd de kommende ukene på normisjon.no eller følg oss på sosiale medier.