Uredd misjonær
I år er det 20 år siden Therese Glendrange reiste ut til Mali som misjonær. Hun er fortsatt like gira og glad i jobben sin. Selv om den har blitt farligere med årene.
Tekst: Victoria Bø – Foto: Privat – Publisert: mars 2023/Ferskvare 1
– Jeg ringte rett og slett til personalavdelingen i Normisjon og sa: Jeg vil gå på Gå ut senteret og jobbe seks år som utsending i Mali, forteller Therese Glendrange med et smil, mer enn tjue år etter at hun tok denne telefonen.
År etter år har hun reist tilbake til misjonsfeltet i Vest-Afrika. Det har vært nødvendig å evakuere flere ganger, men Glendrange har slett ikke gått lei av å være utsending i et urolig land.
– Det er så gøy! Jobben blir bare gøyere og gøyere. Jeg har en kjempeflott stab og gleder meg til å gå på jobb hver dag, sier hun.
I dag er hun eneste norske misjonær fra Normisjon i Mali.
Livshistorier
– Hva er det ved Mali som har grepet sånn tak i deg?
– Det er så mange nydelige folk, sier Glendrange og forteller engasjert om en liten handletur på markedet som endte med at hun fikk høre hele livshistorien til en torghandler.
– Det er sjelden jeg går ut for å handle i Oslo og kommer hjem med noens livshistorie. Og jeg er glad i historier!Glendrange snakker to afrikanske språk i tillegg til fransk, og har jobbet med ulike folkegrupper.
De første seks årene i Afrika arbeidet hun blant kasonkéne. Deretter hadde hun egentlig tenkt seg hjem til Norge.
– Jeg kom hjem til Oslo, men fant verken jobb eller ledig leilighet, og så tok Normisjon kontakt med et nytt jobbtilbud. Da ringte jeg til min mor og sa at nå har jeg fått meg et sted å bo – i Bamako!
Latteren sitter løst hos Glendrange. Men at det skulle bli nettopp Normisjon hun reiste ut for var ingen selvfølge.
Kaller Gud?
Glendrange vokste opp i KFUK–KFUM og kjente nokså lite til Normisjon selv om hun hadde gått på bibelskole i Staffelsgate. Veien til Afrika gikk via Paris.
– Jeg var ettåring i Paris og møtte mange afrikanere der, sier hun.
Det gjorde utslaget, hun hadde lyst til å arbeide blant folkeslag i Afrika. Men hvor skulle hun dra? Glendrange ler.
– Først tok jeg kontakt med de i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Men så meldte jeg meg på et teltmakerseminar og delte rom med Karen Ekern som hadde vært misjonær for Normisjon i Mali.
Ekern og Glendrange diskuterte og snakket om Mali. Og Glendrange funderte på fremtiden.
Da hun så fikk en e-post fra Ekern etter seminaret tenkte Glendrange: «Gud sender vel ikke e-post når han vil kalle meg til noe?» Men dialogen med Ekern gjorde utslaget. Og Glendrange ringte Normisjon.
Farligere nå
– Hva har endret seg mest i Mali på de tjueårene du har vært misjonær?
– Sikkerhet, sier hun.
– De første syv årene kunne jeg gå helt alene i Bamako på kveldstid, og det var nesten ingen kriminalitet i landet. Så kom statskuppet i 2012 og alt ble mer krevende sikkerhetsmessig.
– Hvordan ser det ut for deg i dag?
– Inntil i fjor var det ganske trygt å reise i Vest-Mali, men i dag må jeg være i hovedstaden. Vi merker også hvordan det har blitt flere sikkerhetstiltak på restauranter og hoteller. Jeg kjenner at det blir tyngre å reise hjem til Norge for hver gang. Det kan jo være siste gang jeg er i Mali. Jeg innser at det antagelig ikke blir ti år til med misjonsvirksomhet i Mali, sier hun.
Forandring i menigheter
Sammen med flere kvinnelige internasjonale misjonærer deltar hun i et småfellesskap som gir styrke i hverdagene.
– Jeg trengte å ha et fellesskap der jeg kan være bare meg og ikke ha rollen som leder og forkynner.
Men det er via det lokale menighetsarbeidet. Noe av det flotte med å være misjonær er å leve tett på mennesker.
Glendrange har erfart det som for tiden gir en god opplevelse av å jobbe i team. Der har hun sett en spennende utvikling.
– I den lokale menigheten i Bamako har vi jobbet mye med bibelhistorier, og folk er veldig engasjert, sier hun.
– Agenda 1 har gjort en stor forskjell. Det er et norskutviklet program hvor fellesskap og menigheter kommer sammen, får undervisning og diskuterer hva dette kan bety for dem i deres egne fellesskap. Vi har hatt tre runder med kurs med hele 244 mennesker fra 44 ulike kirker.
Lokale drivkrefter i Mali har tatt over undervisningen i Agenda 1, og programmet har fått utbredelse også utenfor lutherske kirker flere steder i landet. Håndfaste diakonale resultater ser hun også.
– En av menighetene i Bamako ville gjerne gjøre noe konkret for andre. De bestemte seg for at hver uke skulle hver familie i menigheten legge til side en håndfull ris og ta med i kirken på søndagene.
Disse håndfullene med ris ble til 40 kilo ris på et halvår. Risen ble delt ut til fattige familier i en bydel preget av folk som bare får dagsarbeid.
– Hjelpen fra menigheten ble lagt merke til av både og kristne og muslimer, sier Glendrange.
– Et siste spørsmål. Vil du anbefale andre å bli misjonærer?
– Ja! Det må de jo bli! Å reise ut til et land der ikke alle er kristne vil jeg absolutt anbefale!