Et sted å kalle hjemme
– Det siste året har jeg blitt enormt sulten på Bibelen. Hedda Steine er konsis i sin begrunnelse for hvorfor hun sikter på teologistudier i framtiden. Veien dit har vært ganske lang.
Tekst: Tonje Haugeto Stang – Foto: Privat – Publisert: 10.11.24
Det hele begynte det året Hedda var konfirmant i 2016.
Selv om det var lite snakk om Gud hjemme, mente foreldrene at hun skulle konfirmeres «kristelig».
– Uten at jeg helt vet hvorfor, valgte jeg å bli Acta-konfirmant, som er et samarbeid mellom Norkirken Skedsmo og kirken, forteller Hedda.
Femtenåringen havnet tilsynelatende tilfeldig i Acta-arbeidet. Det er imidlertid god grunn til tro at Gud hadde minst én finger med i spillet.
Uten annen balast enn et par kristne sanger klassen hadde øvd på til skolegudstjenester, var det ingen opptråkket sti hun gikk på.
Ble invitert til forbønn
Hedda fant seg godt til rette i miljøet, og de første månedene handlet mest om miljø og vennskap. Under Acta-regionens påskeleir på Fossheim leirsted kom imidlertid en ny dimensjon inn i bildet.
Da det ble invitert til forbønn, tok hun mot til seg:
«Hva skal jeg gjøre? Jeg har også lyst til å følge Jesus.»
Den dagen fikk Hedda «et annet balansepunkt å plante beina i», som hun kaller det.
Hun smaker litt på ordene og forsikrer om at livet fra da av ikke ble bare enkelt, før hun trekker en slags konklusjon:
– Jeg fant et sted der jeg er hjemme.
Det stedet var hos Jesus – og i Norkirken.
Så sloknet lyset
Familien syntes nok engasjementet var litt i overkant, men «de trengte jo ikke være bekymra for en tenåring som var i kirken på lørdagskveldene» beskriver Hedda.
Hun smiler, og understreker at familien alltid har behandlet troen hennes med stor respekt, men at det først er i det senere at de har snakket noe særlig om den.
Mye var godt i Heddas nye liv, men i tiende klasse var det som om noen som skrudde av lyset, forklarer hun.
Det var opptakten til et mørke som skulle vare i fem år. Diagnostiseringen tok tid, men det var en sjelden fysisk sykdom som satte henne helt ut, også psykisk.
Frimodigheten overfor Gud ble borte.
– Det var vanskelig å stole på Gud når jeg tvilte på meg selv hele tiden, sier hun og fortsetter:
– Det er vel ganske typisk å tenke at vi ikke er verdige til å stå foran Gud og kalle oss hans når vi egentlig trenger han aller mest.
Hedda er fremdeles syk, men etter videregående begynte hun så smått å glede seg over ting igjen, og hun orket å være med venner.
– På den tiden skrudde Jesus på lyset igjen. Han sa at «nå må vi finne veien her»
Det er vel ganske typisk å tenke at vi ikke er verdige til å stå foran Gud og kalle oss hans når vi egentlig trenger han aller mest.
Hedda Steine
Måtte leve annerledes
Veien førte henne tilbake til Norkirken i påsken 2022. Lederne der ordnet så Hedda kunne gå ettåringslinjen på Bibelskolen i Grimstad og ha praksis i menigheten. Det ble et helt nydelig år, beskriver hun.
– Jeg har alltid tatt mye plass og kom til BiG med behov for å være kul. Men der ble jeg omgitt av jevnaldrende som hver dag tok et aktivt valg om ha Jesus i sentrum. Endelig skjønte jeg at troen må få prege livet – ikke omvendt. Jeg måtte leve annerledes.
Omdreiningen fikk også større konsekvenser.
Under Normisjons MER-konferanse i 2023 tok Jesus tak i henne igjen. Hun skulle til Alta, forsto hun. Et par venner opplevde det samme, og i august samme år dro de nordover. Det ble tøft.
– Jeg følte meg ubrukelig, men det var da jeg ble så sulten på Bibelen. Jeg kunne lese i timevis, og Gud underviste meg gjennom den.
Hedda konkluderer med at hun trengte et liv som var strippet for alt kjent og kjært. Og smiler i det hun avslutter:
– Det var jeg som trengte Alta. Ikke Alta som trengte meg.
Denne artikkelen er en del av Normisjons intervjuserie med livsnære fortellinger om hvordan ulike mennesker har kommet til tro.
Denne artikkelen er en del av Normisjons intervjuserie med livsnære fortellinger om hvordan ulike mennesker har kommet til tro.
Les flere av våre vitnesbyrd de kommende ukene på normisjon.no eller følg oss på sosiale medier.