Fjellfolkets kamp
Fjellfolket i Himalaya merker at naturen er i endring. Nepal er som Norge, et land med høye fjell og lave daler som er svært sårbare for forandringene. Derfor har Normisjon, sammen med United Mission to Nepal, startet et prosjekt om hvordan fjellfolket kan møte klimaendringene.
Tekst: Audun Nedrelid – Foto: Petra Lapveteläinen – Publisert: 30.09.24/Ferskvare 3
Solen ligger høyt over fjellene i Bajhang-distriktet nordvest i Nepal, på grensen mot Tibet. Firehjulstrekkeren til United Mission to Nepal (UMN) snirkler seg oppover en svingete grusvei i det tørre landskapet.
Det er langt ned til dalen, og bilen må ofte helt ut på den skjøre kanten for å klare svingen. I bilen sitter sjåfør Sanjeev Maharjan og prosjektkoordinator Papina Shakya på vei til feltkontoret i Jhapa.
Et utsatt land
Det er en drøy tre timers kjøretur fra distriktshovedstaden Chainpur hvor UMN har sitt lokalkontor. Det er veiarbeid flere steder for å reparere skader etter regntidens ras og ødeleggelser.
Sjåfør Sandeep er vant til veiene her. Han er selv fra Kathmandu, men ble sendt til dette området fordi han har spesiell erfaring som katastrofe-sjåfør og er ekspert på å kjøre på det han kaller «offroad» – veier som har blitt ødelagt av ras eller regn.
Nepal opplever endringer i temperatur og nedbør i en høyere hastighet enn det globale gjennomsnittet. Rask snø- og issmelting i fjellene og ekstrem nedbør preger regntiden, mens det er tørke og vannmangel om vinteren.
Dette fører til ødelagte avlinger som går ut over matsikkerheten, i tillegg blir vannressursene færre og mer usikre, samt at skog og biologisk mangfold går tapt. Det gir også stor skade på infrastruktur, spesielt på veier.
Kunnskapsbygging
Pabina og Sanjeev har kommet frem til feltkontoret som ligger ved et lite risfelt i landsbyen Jhapa. Her bor og jobber et team som har i oppgave å reise rundt til landsbyene for å følge opp klimaprosjektet.
Prosjektet går ut på å orientere og gi kunnskap om hvordan lokale bønder kan tilpasse seg klimaendringene. Dette gjør de ved å jobbe med ulike grupper for lokale bønder og andre i lokalsamfunnet.
Her undervises det i ulike metoder for dyrking og tilpasning, men også om hvordan de kan redusere risikoen ved naturkatastrofer, som for eksempel det å bygge demninger. De er også med å gi pengestøtte til å starte opp konkrete byggeprosjekter.
Jhapa ligger idyllisk til nede i en dal, og Pabina og teamet kjører ned langs elven for å se på prosjektene.
Det er januar, på det kaldeste i den tørre årstiden. Det er nesten ikke vann i elven. Pabina forteller at det egentlig skulle vært snø oppe i høyden, noe som gir mer naturlig smeltevann, men at den uteblir på grunn av varmere klima.
Dette er et problem for bøndene som trenger vann til avlingene sine hele året. Det fører også til at fisken forsvinner fra elvene.
Fruktbar jord
Safal Farmer Group er en gruppe som prosjektet har startet. Den består av menn og kvinner fra nærområdet rundt Jhapa, og er i tett samarbeid med lokale myndigheter.
Med støtte fra klimaprosjektet har de bygget en vanningstank med hagerør og sprinkelvanning. Før dammen ble bygget måtte bøndene stole utelukkende på nedbør for å dyrke grønnsaker, og vanne med overflødig drikkevann som egentlig skal brukes til matlaging i den tørre årstiden.
Nå bruker de den naturlige tyngdekraften som finnes i et fjellområde for å distribuere vannet til åkerlappene lengre ned. De henter vann fra en kilde på den andre siden av dalen som går i rør til vanningstanken. Fra denne tanken blir vannet distribuert til syv ulike grønnsakåkrer og drivhus lengre ned.
Gruppemedlemmene har nå mulighet å dyrke grønnsaker som poteter, kål, løk og hvitløk, noe som ikke var mulig før. Dette selger de på nærliggende markeder og får inntekter til familiene.
I tillegg har vanningstanken og grønnsaksdyrkingen bidratt til å opprettholde grøntområder, bevare jordfuktighet og engasjere arbeidsledige ungdommer i jordbruksaktiviteter.
Nede ved en av åkerne står Birendra Okheda. Han er kasserer i gruppen og forteller at de sparer slik at medlemmer kan få lån til å gjøre investeringer i både materiell og frø. Dette igjen gir dem mer inntekt til sin familie.
– Før var det ikke mulig å dyrke noe her i den tørre årstiden, og vi måtte dra langt for å finne andre jobber. På grunn av vanningstanken som gjør jorden dyrkbar, kan vi dyrke grønnsaker på vår egen gård hele året, og få inntekt. Det har endret våre liv, forteller Birendra.
På vei tilbake besøker teamet frøbanken som prosjektet har startet, det også i samarbeid med lokale myndigheter. Dette er for å bevare det genetiske mangfoldet og ha et sted hvor bøndene kan få utdelt frø som er kvalitetssikret.
Livets vannkilde
Firhjulingen til UMN sliter seg videre opp grusveien som ble laget under byggingen av kraftledninger, men som ikke er blitt vedlikeholdt etter at kraftverket nede i dalen sto ferdig.
– Neste år vil denne veien kanskje ikke være mulig å kjøre på, og da må vi gå opp hele veien for å se på prosjektet, forteller Pabina.
Veien slutter på toppen av åsen hvor Bathpala Natural Resource Protection Committee er samlet. Klimaprosjektet har støttet byggingen av 46 «recharge pit», eller oppfyllingsgroper i nærheten av vannkilder.
Disse gropene er cirka 1,5 meter dype og fylt med pukkstein slik at regnvannet som kommer under regntiden – ofte som styrtregn – vil renne inn i jordsmonnet.
Vannet vil naturlig føres til de nærliggende vannkildene i stedet for å ta med seg jord og vegetasjon ned åssiden. Vannkildene blir da fylt opp, samt at jordras og flom forhindres.
Før byggingen av gropene ville noen kilder tørke helt eller delvis ut om vinteren. Samtidig har åpent beite nær vannkilder ført til forurensning av vannet. Nå har de bygget opp gjerder for å holde dyr borte, og gropene har effektivt fylt opp vannkildene.
Som et resultat har lokalsamfunnet nå tilgang til vann selv i den tørre årstiden. Nå har de også en sikker tilførsel av drikkevann, noe de ikke hadde tidligere.
Guyana Negi er kasserer i komiteen. Hun sier at dette prosjektet spesielt har hjulpet kvinnene i lokalsamfunnet.
– Før ble vi tvunget til å bruke mye tid på å hente vann fra nabolandsbyene. Det var kvinnene som måtte gå lange avstander for å hente vann. Nå har vi drikkevann i nærheten av landsbyene, men også vann til å vaske klær, forteller hun.
Utveksling av erfaringer
En viktig del av prosjektet er at UMN organiserer besøk mellom de ulike gruppene slik at de kan utveksle erfaringer og kunnskap om god landbrukspraksis og ny teknologi.
Bhawani Farmers Group holder til lengre oppe i dalen, noen kilometer fra Jhapa. De har fått støtte til utvikling av vanningssystem og dyrking av avlinger som soyabønner og sukkerrør.
Gruppemedlem Indra Bahadur Singh viser frem bananplantasjen sin som ligger ved foten av åsen. Han har vært på utvekslingsbesøk i byen Tikapur og ble imponert over en bananfarm der.
Han brukte kunnskapen fra besøket, og plantet rundt hundre bananplanter på gården sin. De blir vannet ved hjelp av vanningssystemet støttet av prosjektet.
– Indra Bahadur Singh er et godt eksempel på at utvekslingsbesøk er viktig for å motivere småbønder ved å la dem høre andres suksesshistorier. Han brukte ikke bare sin nye kunnskap, men oppmuntrer også andre bønder til å gjøre det samme, forteller Pabina.
Rustet mot en mørk fremtid
Bhawani Farmers Group er samlet på et lite platå foran et av husene oppe i åssiden. På vei opp forteller Pabina at på grunn av avskoging og mangel på vegetasjon, er risikoen for jordras mye større under regntiden enn før.
Ved å plante blant annet sukkerrør og bambus, som vokser fort og har lange røtter, holder de jorden på plass. De planter også en type gress som binder jorden godt, og dette gir også mat til dyrene.
Gruppen sitter i en ring og diskuterer i det siste lyset før solen forsvinner bak fjellene. Prosjektet har støttet gruppen med soyafrø for å fremme lokale varianter, og Bahadur Singh viser frem en sekk med soyabønner som de har tatt med.
– Alle gruppemedlemmene mottok disse frøene, plantet dem på gårdene sine i fjor, og har nylig høstet imponerende 850 kg soyabønner til sammen. De planlegger å selge soyabønner i Chainpur for en god pris. Dette viser den positive effekten prosjektet har på lokalt landbruk, forteller Pabina.
Solen har gått ned. Pabina og det lokale teamet takker for seg og drar tilbake til feltkontoret i Jhapa for natten.
De vet at selv om det er en mørk fremtid i vente på grunn av klimaendringene, vil dette prosjektet hjelpe lokalbefolkningen i Nepal til å møte utfordringene på en bedre måte.