Santalfolket i dyp nød
Jharkhand i India, betyr «skogslandet». I dag er store områder blitt til ørkenlandskap etter tiår med åpen gruvedrift. Blind kapitalisme har skapt et samfunn i dyp nød. Et bredt arbeid drives for å bedre santalfolkets livsvilkår.
Tekst og foto: Audun Nedrelid, Sindre E. Røyland & Petra Lapeveteläinen – Publisert: Desember 2016/ Ferskvare 4
I Jharkhand har urbefolkningsgrupper som santalene dyrket jorda og levd av naturen i mange generasjoner. Jharkhand er også et av Indias rikeste områder når det gjelder mineraler som kull og kobber, noe som har vist seg uheldig for santalene. På 80-tallet startet derfor regjeringen og private foretak en hurtigvoksende gruvedrift i området. De overtok mye av urbefolkningens land, til gruvedrift – ofte på en illegal måte.
Santalene ble tvunget til å selge eller gi bort landet sitt til industrieierne, for så å måtte jobbe i steinknuseverkene under veldig dårlige forhold.
Mange santalfamilier har ikke bare mistet sin mulighet til å dyrke jorda, men også fått store helseplager på grunn av umenneskelig tungt arbeid i gruvene. Barnearbeid er utbredt og forhindrer skolegang. Kvinner blir utnyttet til prostitusjon og det er økende alkoholisme blant mennene. Samtidig har åpen gruvedrift store miljømessige konsekvenser. Store områder land blir ødelagt for alltid ved at vann, luft og jordsmonn blir forgiftet. Sterke politiske krefter ønsker likevel å utvide kulldriften ytter- ligere.
Santalene har nå fått nok og vil ta tilbake sitt land og sine rettigheter. Normisjons samarbeidspartner Lutheran World Service India Trust (LWSIT) jobber for å fremme santalenes rettigheter og muligheter.
Et sykehus midt i lidelsen
Santalenes land er et samfunn preget av depresjon med stor arbeidsløshet og en rekke sosiale problemer. Spesielt kvinner og barn lider.
FAKTA OM JHARKHAND:
- – Delstat i Øst-India
- – Befolkning 32,96 millioner (år 2011).
- – Urbefolkning i Jharkhand; santaler, mundas, oraons, hos,gonds, kharias, bhuiyas, birhos, turi, sadan, kamar, kurmismed flere.
- – Av landets totalforbruk av mineraler utvinnes storemengder i Jharkhand: Kull (48%), aptitt (90%), glimmer (45%), bauxit (48%)
Lutheran Church (NELC), Normisjons partner på stedet. De driver helsearbeid som hovedsakelig er rettet mot santalene i området.
Sara Baskey
Normisjon møter Sarala Baskey på sykehuset. Hun er oversykepleier og lærer ved sykepleierskolen. Hun har jobbet der siden 1992 og har sett de store helseproblemene som følger av steinindustrien med egne øyne. Det er svært utbredt med tuberkulose eller øyeinfeksjoner både hos kvinner og menn. Små partikler av stein og støv ødelegger øynene. Det skjer også ulykker når det sprenges uten tilstrekkelig sikkerhetstiltak og under transport-virksomheten.
Der er likevel spesielt blant kvinnene hun ser det største problemet.
– For kvinner er steinindustrien en utrygg arbeids- plass. Det er tungt og sliter på kroppen. De må ta med barna på jobb, og de blir seksuelt trakassert fysisk og psykisk, forteller Baskey.
– Det skjer mange voldtekter i kjølvannet av steinindustrien, så kjønnssykdommer er et stort problem blant de yngre kvinnene. De blir ofte gravide og tar aborter i utrygge omgivelser, noe som ofte fører til både skader og dødsfall.
– I tillegg til dette er det også et stort problem med alkoholisme blant mennene i landsbyene. Siden jorda er solgt bort til gruveeierne, kan ikke familiene dyrke marken slik de tradisjonelt har gjort. Arbeidsløsheten er derfor stor blant mennene. Det er altfor vanlig at de drikker bort pengene kvinnene tjener i steinknuseverkene. Familiene blir ødelagt og kvinnene har ikke råd til å gi ordentlig mat til barna, forteller hun videre.
– Noen prøver å samle løv i skogen for å selge, men det strekker ikke til. Kvinner dør ofte mens de er gravide og vi ser at hemoglobinverdiene deres er altfor lave. Det er et voksende problem, forteller Sarala.
Baskey har både kunnskap og erfaring, og har bidratt med stoff i flere lærebøker om kvinnesykdommer, men uttrykker at det er veldig vanskelig å drive et sykehus som nesten ikke har utstyr.
– Ved mange ulykker må pasienter sendes til sykehus i Kolkata, åtte timer unna fordi vi ikke har det riktige utstyret her. Ofte dør pasientene på veien dit. Det er frustrerende. Et annet problem er at landsbyboerne ofte venter for lenge med å søke medisinsk hjelp. Derfor driver vi også oppsøkende virksomhet og forebyggende arbeid ute i landsbyene, sier hun.
Det er over 150 gruver og rundt 250 steinknuseverk i dette området. Hver dag kjører over 400 lastebiler til og fra steinknuseverkene. Her finnes også over 130 santal- landsbyer med vel 70 000 innbyggere. Disse er sterkt preget av gruvevirksomheten. Rundt 20 000 santaler jobber i gruvene og steinknuseverkene. Det var i dette området Paul Olav Bodding i sin tid skrev ned santalenes språk og oversatte Bibelen til santali. Den gangen var landskapet preget av jungel. I dag er dette området rasert av gruvedriften.
Håp med jordbruk «uten» vann
På et jorde går Talabiti Hansda (24) sammen med noen av feltarbeiderne fra Lutheran World Service India Trust (LWSIT). De skal vise frem et naturlig vannreservoar som LWSIT har bygget og som er med på å sikre vann til åkrene rundt. De ser på den livgivende kilden som har gitt Talabitis familie en sikrere fremtid.
Mange santalfamilier har ikke annet valg enn å jobbe i steinknuseverkene for å brødfø familien, siden den jorden de har ikke gir nok mat. LWSIT arbeider med å gi familier opplæring i riktig dyrketeknikk, med grønnsaker som trenger lite vann og gir bedre avkastning.
På grunn av tiår med gruvevirksomhet har det frodige skogslandskapet blitt omgjort til ørken. Når så monsunregnet kommer, trekker ikke vannet ned i jordsmonnet.
I stedet legger det seg på overflaten og forårsaker flom som videre skaper jorderosjon og ødeleggelser på eksisterende avlinger. Avskogingen har også påvirket grunnvannsnivået slik at dammer, som er selve livsgrunnlaget for landsbyene, er kraftig redusert eller tørket ut. Mange elveløp er også blitt mindre eller tørket inn, og de gjenstående elvene er kraftig forurenset. Med ytterligere utvidelse av kullgruvevirk- somheten vil dette problemet bli enda større, da gruvedrift også vil legge beslag på de gjenstående vannkildene.
For Talabiti og hennes mann var det ikke lenger mulig å dyrke jorda og kun være avhengig av monsunregnet. Avlingene ble ikke nok til å fø familien med tre barn, så mannen måtte i tillegg jobbe i steinknuseverkene for å få nok penger til mat. I 2014 gikk hun og mannen på jordbrukskurs hos LWSIT for å lære å dyrke mer hensiktsmessig.
Nå dyrker de blant annet sennepsfrø, poteter, kål, tomater, spinat og bønner med et biologisk gjødsel. Med overskuddet har de fått kjøpt seg en motorsykkel som gjør det lett å frakte grønnsakene til markedet. Talabiti kan nå spare penger til utdanning for sine tre døtre. Hun og de andre familiene som har tilgang til dette vannreservoar er heldige fordi de kan dyrke marken året rundt, også om vinteren når det er lite nedbør.
Driver opplæringsvirksomhet
LWSIT driver også opplæringsvirksomhet. I et lite hus bygget av LWSIT, sitter rundt tjue kvinner i alle aldre. Lederen for feltkontoret i dette distriktet, Amitava Goswami, forteller at medlemmene av gruppen kan låne penger til å investere i diverse jordbruksutstyr. Gruppen har også fellesinvesteringer som kompost, mangoplantasje og vanntilløp. Amitava forteller at vann er det største problemet.
– Gjennom denne gruppen lærer vi opp kvinnene til å dyrke vekster som trenger lite vann. Ris trenger for eksempel mye vann og gir lav inntekt, mens mango trenger lite vann og gir en god pris på markedet.
– Både sopp og gresskar trenger lite vann og er god butikk, det er også andekjøtt og honning, legger kvinnene til.